Marin forsøpling er et globalt problem med konsekvenser for livet i havet og for mennesker som lever av og nær havets ressurser. De største utfordringene er knyttet til avfall av plast. Plastens gode egenskaper, at den er svært holdbar, lett og billig, gjør at den lett kommer på avveie og akkumuleres i store kvantum i naturen.
Plast brytes i prinsippet ikke ned, med kan deles opp i små partikler –ofte omtalt som mikroplast. Mange av plastmaterialene flyter i havoverflaten eller i vannmassene og forveksles med matpartikler.
Toppen av isfjellet
Plastbitene med navnet biofilmbærere «rensehjul», som er avbildet, har jeg nylig plukket opp ved Vikavågen i Øygarden kommune. Oppdrettsnæringen bruker biofilmbærere i sine settefiskanlegg, men biofilbærerne anvendes også i store vann- og avløpsanlegg og utslipp er registrert ved flere anledninger. Denne type plastavfall er funnet langs hele norskekysten.
Oppdrettsnæringens utslipp av biofilmbærere er bare toppen av isfjellet. Over 3400 merder kranser Norges kyst og slipper ut plastrester fra syntetisk tauverk/trosser, notpose, fòrslanger, fòrsekker, flottører, fendere, markeringslys, bøyer, håndlister, renseballer, merder, luseskjørt, kunstig tareskog, isopordeler gangbanerør, strømførende kabler, arbeidstøy, flytelement og fuglenett. Plasten består blant annet av nylon, polyester, polystyren, polyetylen, dacron og polypropylen.
Setter fiskevelferden på prøve
Oppdrettsnæringens talspersoner påstår at impregneringen er lett nedbrytbart og er ufarlig for miljøet, noe som er motstridende til produktdatabladenes opplysninger.
De kjente påvirkningene fra oppdrettsnæringen skal ikke uteglemmes. Det handler om lakselus, skottelus, virus, bakterier, kjemikalier, medisiner, tap av fosfor, utslipp av nitrogen, etablering av mikset organisk/uorganisk avfallsdeponi på sjøbunnen, rømninger, genetisk innkrysning og hybrider.
Det fiskes opp millioner av rensefisk årlig med et kort liv i merdene. Mekanisk og termisk avlusing setter også fiskevelferden på prøve. Villfisk beiter omkring merdene og klarer ikke å fordøye pellets. Kysttorsken skremmes bort, rekefeltene beslaglegges og rekene forsvinner i takt med andre skalldyr. Tradisjonelt kystfiske fortrenges og opphører. Kyst, elver og vassdrag mister sitt artsmangfold av villaks og sjøørret. Nasjonal laksefjord innebærer ikke det en forpliktelse?
Naturens rett
Oppdrettsnæringens talspersoner snakker opp oppdrettsnæringen og bedyrer dets rett i form av inntjening, arbeidsplasser og pengedrypp inn til kommunekassene. Men hvem taler for naturens rett, vannmiljøets økologiens balanse, fugleliv og kystfiskerens rett? Kan noen med hånden på hjerte bekrefte at oppdrettsnæringens praksis følger EUs vanndirektiv, deponidirektiv og avfallsdirektiv?
Oppdrettsnæringen drives ikke bærekraftig, denne næringen må etableres i lukkede anlegg i et «closed loop system» med nullutslipp til omgivelsene. Benyttet areal må ikke komme i konflikt med annen tradisjonell aktivitet. Da snakker vi. Så var det denne inntjeningen da, pass på at ikke pengene forsvinner til hemmelige kontoer i utlandet.
