I debatten om grunnrente i oppdrettsnæringen har enkelte interesse av å tegne et så svart bilde som mulig av hvordan den vil slå ut. En annen gjenganger er at oppdretterne selv vil bestemme hvor overskuddet skal gå og hvordan skatten skal utformes.
Et annet trekk med denne høstens store debatt er at laksenæringen får økt oppmerksomhet og at debattene tar vendinger næringsutøverne kanskje ikke liker, eller har kontroll med.
En av historiene som begynte å slå sprekker, var historien om at grunnrenteskatten fører til permitteringer langs hele kysten. De børsnoterte selskapene SalMar og Lerøy sendte ut permitteringsvarsler til henholdsvis 851 og 339 av sine ansatte og begrunnet en andel av disse permitteringene med grunnrenten. Så kom det fram at det er helt vanlig å varsle permitteringer mot slutten av året. Det har å gjøre med lavere tilvekst i kalde måneder og lite tilgjengelig råstoff.
Det er også viktig å understreke at et varsel ikke nødvendigvis betyr permittering, men det skaper selvsagt stor usikkerhet og utrygghet for den ansatte.
At NAV tar hele regningen om det blir permitteringer, var også nytt for mange som følger debatten. Følgelig ble det også stilt spørsmål ved ordningen og flere partier har varslet at de vil ta dette opp i Stortingets spørretime. For hvorfor skal store konsern med rekordoverskudd sende hele regningen til staten når de permitterer? Samme stat de uttrykker så stor forakt for når det gjelder å betale ekstra skatt?
Diskusjonen om hvor mye oppdrettsnæringen har bidratt til av arbeidsplasser og sysselsetting langs kysten, er også unyansert. Selv om næringen har investert mye og skapt mange arbeidsplasser, kommer den ikke unna at den også har fått en del. Staten har vært en stor bidragsyter gjennom å utdele konsesjoner langt under markedspris. For eksempel ble det tildelt over 100 utviklingstillatelser, som skulle hjelpe næringen til å investere i nytt utstyr for å løse flere av miljø- og arealutfordringene næringen står overfor.
En utviklingstillatelse kan omgjøres til en ordinær tillatelse etter endt prosjektperiode, for 10 millioner kroner per tillatelse. Disse kan selges til markedspris.
Det er også unyansert når Fiskeribladet anklages for ikke å verdsette all aktivitet langs kysten, fordi vi mener det er riktig at oppdrettsnæringen skal betale grunnrenteskatt. Det må kunne gå an å ha ulike meninger, uten at man blir oppfattet som en fiende.
Disse nyansene må også tas med i alle fortellingene om oppdrettsnæringen og grunnrenteskatten. Det er sikkert flere enn oppdretterne som kunne ønske å bestemme hva skatten de betaler skal gå til. Heldigvis er det ikke mulig i et demokrati.
