Fiskeribladet: Norske sjømateksportører må se seg selv i speilet

Foreløpig vil ikke norske myndigheter gå inn for en boikott av Israel. Å boikotte handel med mat, er siste utvei, men vi er nå over en grense for når norske lakseprodusenter etisk kan stå inne for slik handel. Brudd på folkeretten og drap på tusenvis av uskyldige mennesker kan ikke forsvares. Derfor er boikott noe som vurderes innført av EU-landene, og noe norske myndigheter må ta stilling til.

I dag står sjømat for 84 prosent av eksportverdien av alle varer vi selger til Israel. Verdien på den eksporterte sjømaten var to milliarder kroner i fjor. Laks er den viktigste eksportvaren, men Israel er samtidig et svært lite marked. Det vil derfor ikke være vanskelig for norske aktører å selge fisken til andre nasjoner.

Nylig anerkjente Norge Palestina som egen nasjon, en symbolsk viktig handling som flere andre europeiske land også har gjort. Norges utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) mener dette er langt viktigere enn å slutte å handle med Israel.

Norske myndigheter vil foreløpig ikke gå til full varebiokott, men påpeker samtidig at norske aktører ikke bør handle med aktører og varer fra de okkuperte områdene. I mars i år kom regjeringen også med en fraråding til norsk næringsliv om å drive handel og næringssamarbeid som støtter opp om de israelske bosetningene. Spørsmålet er om ikke generell handel med Israel gjør nettopp det.

Det er fastslått at Gaza-krigen er et direkte brudd med folkeretten, ifølge FN-domstollen i Haag. Tusenvis av mennesker har nærmest blitt slaktet ned, og det virker som om Israel med sine handlinger ikke har lært av egen historie. Å stenge inne og drepe tusenvis av uskyldige mennesker på et lite begrenset område gir oss assosiasjoner til tidligere grufulle historiske episoder.

At Israel heller ikke retter seg etter internasjonale krav, viser at vestlige land etter hvert må sette makt bak ordene. I et slikt perspektiv bør boikott og sanksjoner vedtas. Derfor er det på tide at norske sjømateksportører vurdere sin egen rolle i Midtøsten. Penger kan ikke bety alt. Noen ganger er det etikk og moral som bør styre de valgene en tar.