Kvotereduksjonen har fått alarmen til å gå i åpen gruppe, og flere aktører roper på mer fisk til gruppen. Kravet kommer blant annet fra de samme fiskerne som tidligere har solgt kvotene sine, og meldt overgang til åpen gruppe. Det viser at mange vil ha både i pose og sekk. Samfunnet kan ikke subsidiere fiskere som allerede har tjent seg rike på å selge seg ut.
Åpen gruppe har gjerne hatt to funksjoner: Gi unge og håpefulle fiskere mulighet til å komme seg inn i yrket, og samtidig sikre at en del andre kan få ekstra bi-inntekter. Dette gjelder ikke minst pensjonister, og tidligere fiskere.
De siste årene har vi også sett en økende tendens på at etablerte fiskere har sett muligheten til å melde overgang til åpen gruppe fordi det har vært så store kvoter tilgjengelig. Dermed har de tjent flere millioner kroner på å selge kvoterettighetene, for deretter hente inn samme årslønn i åpen gruppe.
Med generelt mye mindre torsk etter kvotenedgangen skriker nå de samme fiskerne på hjelp og tiltak fra staten. De får til og med støtte fra del lokalpolitikere, og noen av organisasjonene, som krever at det må omfordeles kvoter til fordel for dem. Noen sier til og med at Finnmark er blitt ranet, og at fiskere sørfra har loppet fiskerne i fylket for kvoter.
Enkelte påstår at 80 prosent av flåten under 11 meter i Finnmark i dag er i åpen gruppe. Det burde vært motsatt. Dessverre viser dette at altfor mange kun har tenkt kortsiktig økonomisk vinning. De satset alt, og tapte. Det må de rett og slett bare leve med.
La oss derfor slå det fast med en gang: Det er ikke synd på dem som frivillig har solgt rettighetene sine for flere millioner kroner. Det er på tide å skille mellom dem som faktisk trenger hjelp og de som bare skummer fløten av kvotesystemet.
Landets fiskeripolitikere, inkludert statsråd Cecilie Myrseth (Ap), har fram til nå vært tause i denne saken. Vi forstår at dette er et innfløkt problem, men det er på tide å kalle en spade for en spade og gi tydelig beskjed om at det ikke er slik fiskeripolitikken bør føres.
Selvransakelsens tid
Lakseoppdretterne i Sjømat Norge har innsett at de har fått et svært dårlig omdømme, og at det kan ødelegge for utviklingen av næringen. Denne selvransakelsen kommer ikke et minutt for tidlig, og først når bransjen innser de har et problem, kan de klare å gjøre noe med det. Forhåpentlig fører denne oppvåkningen til at næringen tar tak i alle fiskehelse – og sykdomsproblemene, og faktisk gjør noe med dem. Først når samfunnet ser en endring vil tilliten kunne gjenoppbygges.
