De siste ukene har det gått en heftig debatt om den høye dødeligheten i laksebransjen, og oppdrettsnæringen har skutt på de ulike forskningsinstitusjonene fordi de opererer med ulike dødelighetstall. Uansett om det er 50, 60 eller 70 millioner fisk som dør årlig, er faktum at tallet er altfor, altfor høyt. Det er det som er sakens kjerne.
Nylig kom første del av Veterinærinstituttets fiskehelserapport, som viste at det døde 62,7 millioner oppdrettslaks i sjøfasen i 2023. Samtidig melder Havforskningsinstituttet at det døde om lag fem millioner flere fisk. De ulike tallene har resultert i en debatt rundt tall i stedet for de reelle problemene og hva som skal gjøre for å bedre situasjonen.
Statsråd Cecilie Myrseth (Ap) har ikke ville kommentere de stygge tallene, utenom at de er for høye og at det vil komme nye retningslinjer. Dette er mer eller mindre repetisjon på det mange tidligere fiskeristatsråder har sagt, uten at det har hjulpet. Dermed går årene, og ingenting skjer. Dødeligheten i dag er like høy som den var for både to, tre og fem år siden.
Dette viser at myndighetene må ta langt tøffere grep. Samtidig er det på tide å spørre seg om dagens lusekrav på 0,2 lus per fisk gjør situasjonen bare vondt verre. Til tross for at kravet ble redusert fra 0,5 laks har vi ikke sett noen bedring i fiskehelsen. Kanskje er det på tide å vurdere en høyere lusegrense, kombinert med andre faktorer som dødelighet, utslipp og rømming som kriterier for videre vekst og utvikling.
En dødelighet på mellom 15 og 20 prosent er uansett altfor høyt. Vi tror derfor det også er på tide å diskutere mengde fisk i merdene. Vi ser at selskap som tar ned antall fisk har positiv sykdomsutvikling. Dessuten må etter hvert merd-typene diskuteres, og forholdene må legges til rette for mer lukket produksjon.
Å bare fortsette som i dag, kan i alle fall ikke være et alternativ.
Mot slutten for selfangsten
Stadig færre er interessert i å drive selfangst, til tross for at myndighetene deler ut subsidier for å opprettholde aktiviteten. Det er knapt et marked for kjøtt eller skinn, slik sett er det ikke overraskende utvikling.
Likevel er det viktig at Norge både bidrar til å regulere selbestanden og drive næring i Arktisk. I en urolig verden med et svært skremmende Russland er aktivitet og tilstedeværelse i disse områdene helt avgjørende. Nettopp derfor bør norske myndigheter gi næringen bedre rammevilkår, som sikre fortsatt næringsaktivitet i nord.
