Det såkalte Nøstbakken-utvalget (nå utgitt som NOU 2023:23) fikk et omfattende mandat, som i korthet gikk ut på å utrede «et tillatelsessystem for akvakultur for framtiden». Etter å ha arbeidet i to år kom utvalget i høst med en enstemmig innstilling, noe som i seg selv er litt av en prestasjon.
Innstillingen varsler ingen revolusjon, men inneholder en rekke gode forslag som skal bøte på mangler i dagens system. Innstillingen lanserer også et forslag som kommer til å møte innbitt motstand – et forslag som isolert sett kan være godt for havbruksnæringen, men neppe for det norske planleggingssystemet.
Reduksjon av særordninger
Men la oss starte med det positive. Utvalget vil redusere antall særordninger. Det er på høy tid, ettersom dette er ordninger som langt på vei fungerer som omveier til økt produksjon, og hvor kontrollen har vært mer enn slepphendt gjennom en årrekke.
Mange (sær) interesser vil protestere, men det sentrale må være at når trafikklyssystemet skal videreføres, må flest mulig tillatelser også være omfattet av reguleringene, som tar sikte på økt bærekraft i alle dimensjoner.
Endret nedtrekk i rødt område
Ikke overraskende vil utvalget videreføre trafikklyssystemet, men innrømmer at ordningen med røde produksjonsområder og krav om 6 prosent nedtrekk av MTB ikke bidrar til færre lakselus.
I stedet foreslår utvalget at driftsregelverket skal styres av en egen handlingsregel der miljøtilstanden i hvert enkelt produksjonsområde avgjør driftsregimet. Videre, at målsettingen må være at miljøtilstanden skal være akseptabel (grønn) og ikke, som i dag, moderat (gul).
Fortsatt skal det være en maksimumsgrense for antall lus per fisk, men utvalget vil innføre en lavere tiltaksgrense. Utvalget vil også innføre en avgift på antall lus som overstiger tiltaksgrensen., noe som garantert vil føre til debatt og innovasjon om hvordan lakselus skal registreres med større pålitelighet enn i dag.
Åpning for ny teknologi
Utvalget vil ikke foreslå egne miljøtillatelser, noe som har vært diskutert i næringen i en årrekke. Derimot vil utvalget åpne for at aktørene skal gis mulighet til å øke produksjonen ved å velge teknologiløsninger som gir lavere miljøpåvirkning enn dagens teknologi, basert på åpne merder.
Eller i klartekst; løsninger basert på lukket eller semilukket teknologi vil kunne få mulighet til å operere med høyere MTB enn i dagens regime. Så gjenstår det å se om dette innebærer så sterke insentiver at flere vil konvertere fra åpne merder, som for tida innebærer langt lavere etableringskostnader.
Mer stat og mindre kommune
Forslaget som garantert kommer til å vekke størst debatt og motstand er ideen om at staten skal overta en større del av ansvaret for og myndighet til å utarbeide og vedta arealplaner for sjøområdene. I dag er det kommunene som har ansvaret for sjøområdene ut til grunnlinja pluss en nautisk mil.
Alle innser at havbruksnæringen har et arealproblem, ettersom mangel på nye områder begrenser produksjonen. Videre at kommunene langs kysten har høyst ulik kvalitet på sine kystsoneplaner. Noen er også ganske foreldet. Jeg stiller meg likevel tvilende til om statlig overtakelse vil løse problemet.
For det første fordi kommunene nå engang er gitt det overordnete ansvaret for koordinering av alle interesser gjennom plan- og bygningsloven. For det andre fordi kommunene vet best hvilke hensyn som må tas, ikke bare til havbruksnæringen, men også til alle andre interesser i de nære sjøområdene.
For det tredje fordi noen fylker, ikke minst hos oss i Troms, har vist at gode insentiver og aktiv bistand fra fylkeskommunen har resultert i interkommunalt samarbeid og oppdaterte planer for alle kystkommunene som deltok.
Til slutt er det kanskje også grunn til å minne om at sist statlig planlegging ble forsøkt, med LENKA-prosjektet på 1980-tallet, ble planen raskt lagt i skuffen, da kommuner og fylkeskommuner opplevde at deres interesser ikke var ivaretatt.
Derimot er det lett å være enig i utvalgets forslag om en bedre datainfrastruktur, hvor ulike databaser kan inkorporeres, for eksempel i regi av BarentsWatch. Dette vil gjøre det mye enklere å utforme oppdaterte kystsoneplaner og der det er nødvendig, reguleringsplaner og konsekvensanalyser.
Mer samordning
Økt samordning av ulike offentlige instanser har lenge vært en gjennomgangsmelodi fra havbruksnæringen. Det anbefaler også utvalget, men uten å peke på hva deltakelsen vil koste i form av økt bemanning. F.eks. er det påfallende at Mattilsynet som oftest kommer inn til slutt, etter at planene er nesten ferdig, og ikke fra start, når premissene legges.
Men skal vi oppnå bedre fiskehelse og bedre miljøtilstand må det samordnes også på privat hold, dvs. oppdretterne må i fellesskap finne fram til en bedre lokalitetsstruktur.
Utfordringen er å finne den rette balansen mellom pisk og gulrot. Her er det dessverre ingen snarvei, verken til større arealer eller bedre miljø. Men en realisering av flere av utvalgets forslag kan utvilsomt føre oss noen skritt videre, ingen revolusjon, men en gradvis endring av et system som har vært i kontinuerlig endring i snart 50 år.
