En del tapt fiskeredskap meldes aldri til myndighetene, tross påbud om dette, og noen av de innmeldte tapene blir ikke lokalisert. Spøkelsesfiske av tapt fiskeredskap får økende oppmerksomhet innen forskning og utvikling.
Dette på grunn av potensielle konsekvenser for marine pattedyr, men også som resultat av økt beskatning på kommersielt interessante fiskearter og deres byttedyr, samt bidrag til plastforurensning i havet.
Uhell øverst på lista
For å få gjort noe med dette problemet må fiskere selv som er nærmest problemet delta aktivt. I prosjektet Dsolve, som ledes fra Norges fiskerihøgskole ved UiT Norges arktiske universitet, har vi gjennomført spørreundersøkelser blant mer enn 900 fiskere. På spørsmål om hva som forårsaker tapt fiskeredskap kommer uhell øverst på lista, tett etterfulgt av typen bunnmiljø, dårlig redskap, type fiskeredskap, menneskelig svikt og dårlig vær.
Dette reiser spørsmål om mulige måter å innrette utøvelsen av fisket slik at tap av fiskeredskap reduseres. Dette burde interessere fiskere, i det rundt halvparten av fiskerne mente at tapt redskap i stor eller svært stor grad bidrar til spøkelsesfiske, som igjen påvirker langtidsutbyttet av fiskeriene.
Fiskernes oppfatning
Vi ønsket å undersøke fiskernes perspektiv på mulige løsninger på problemer forbundet med tapt redskap. En mulig løsning er såkalt bionedbrytbar fiskeredskap. Dette er fiskeredskap laget av materialer som hurtigere går i oppløsning dersom de blir tapt. Slik redskap er fortsatt under utvikling, men vil kunne redusere plastforurensningen fra tapt fiskeredskap, samt spøkelsesfiske.
I spørreundersøkelsen hadde kun 65 % av de spurte fiskerne hørt om bionedbrytbar fiskeredskap. Av de som hadde hørt om slik redskap, forventet over 60 % at bionedbrytbare fiskeredskaper ville øke kostnadene, noe som er riktig med dagens begrensede kvantum av slike materialer.
Økonomisk teori anbefaler avgifter som påvirker vår atferd i mer samfunnsøkonomisk optimal retning. Vi spurte derfor hvordan fiskere forholder seg til innførsel av avgifter på dagens oljebaserte og skadelige fiskeredskap, for dermed å oppmuntre til bruk av bionedbrytbare redskap.
Nesten 80 % av fiskerne som kjente til slik redskap, var enten uenig eller svært uenig i innførsel av slike avgifter. Økt regulering av dagens redskap var også mer enn 50 % av fiskerne uenig i.
Tiltak for å begrense skadevirkningene
Siden 1983 har Fiskeridirektoratet gjennomført årlige opprenskningstokt for å hente opp tapt redskap, og betydelige mengder er hentet opp. I år var det rekordfangst. Dette er imidlertid en ressurskrevende framgangsmåte for å redusere mengden tapt fiskeredskap i havet, og som videre vanskeliggjøres når fiskere ikke rapporterer tapt redskap.
Fiskerne i spørreundersøkelsen ble derfor spurt om hvorfor de trodde at enkelte kolleger velger å ikke rapportere tapt redskap. Øverst på lista kom sløvskap, eller at fiskere ikke bryr seg. Dette var tett etterfulgt av at fiskere er redd for konsekvenser eller straff ved rapportering. Dette er overraskende all den tid det ikke er negative konsekvenser av å rapportere tapt redskap, men heller tvert imot påbud om slik rapportering. Tredje mest vanlig grunn for unngåelse av rapportering var kostnader, og deretter kom tid og innsats som måtte til for å rapportere.
Disse svarene gir informasjon til myndighetene med hensyn på mulige tiltak. Et aspekt er kunnskapsoverføring om påbud om rapportering av tapt redskap, og straff ved unnlatelse. Videre er det viktig at fiskere forstår at det ikke er straff forbundet med å rapportere tapt redskap, og at de bruker samme portal som der de melder om faststående redskaper.
Det må for øvrig bemerkes at dersom fiskerne har rett om sine kolleger, så trengs det en holdningsendring blant fiskere når det gjelder tap av fiskeredskap. Holdningsendring kan komme som resultat av mer kunnskap om hva egen sløvskap medfører av skade og kostnad.
Gratispassasjer-problemet er imidlertid vanskelig å løse – så lenge min sløvskap koster meg lite, så har jeg lite insentiv til å gjøre noe med det. Her er det imidlertid lurt å ta til seg erfaring fra norsk politikk. Dersom skadelig atferd ikke reduseres, så kommer ofte strenge lover. Røykeloven er et eksempel på dette. Avgifter og kampanjer hadde ikke tilstrekkelig effekt, og resulterte i en sterk regulering av røyking i det offentlige rom, med påfølgende kostnader for eksempelvis utelivet.
Å ta tak i et problem tidlig kan ofte være mer effektivt og koste mindre enn å reagere på senere regulering.
