Kvotemeldinga foreslår å videreføre for kvotefordelingssystemet som fiskeripolitikken har bygd på sia 1990. Meldinga foreslår også modeller for tilbakeføring av strukturkvoter og avvikling av samfiskeordninga. Forenkling av grunnsystemet er forlatt. Norges Fiskarlag som har vært hovedarkitekt bak flere av forslagene har fått stort gjennomslag. Meldinga legger opp til at samstyringa og samfunnskontrakten mellom fiskerne og staten skal videreføres.
Ingen revolusjon?
Meldinga blei ikke et oppgjør med fiskeripolitikken som har vært ført. For å unngå et nytt meldingshavari i Stortinget har Regjeringen heller søkt å løse de mest kritiske spørsmålene: å avklare grunnsystemet for kvotefordeling, tilbakefall av strukturkvoter og avvikling av samfiske.
På disse områdene måtte Regjeringen legge fram noe som et flertall i Stortinget kan bli enige om og som kan stå seg over tid. Meldinga måtte også svare ut Riksrevisjonens kritikk og justere elementer som ikke var avklart etter forrige kvotemelding.
Rommet for endringer var ikke så stort. Hurdalsplattformen uttrykker at lovverket skal ligge fast, noe som innebærer at den sterke posisjonen som fiskerne har hatt i fiskeripolitikken ikke skal endres.
Dermed var det klart at liberalisering av eierskap til fiskeflåten eller omfordeling av kvoter fra fiskere til andre, ikke kom til å bli et tema.
Samstyringstradisjonen
Samstyring vil si at myndigheter og interessegrupper samarbeider. Samstyring kan omfatte alt fra konsultasjon til formell delegering av ansvar.
I Norge har staten det formelle ansvaret og stor reguleringsfrihet, men Norges Fiskarlag og myndighetene har samarbeidet om fiskeripolitikk i snart 100 år. Dette gjenspeiles i fiskernes posisjon i lovverket.
Hovedavtalen fra 1964 mellom staten og Norges Fiskarlag, om statsstøtte til fiskeriene, bidro til å formalisere en samfunnskontrakt mellom fiskerne og staten. Fra 1990 blei ressursforvaltning og kvotefordeling den viktigste samstyringsoppgaven. Staten har stort sett akseptert Norges Fiskarlag sine forslag til gruppeinndelinger og kvotefordeling i fiskeflåten.
Den forrige regjeringen prøvde å justere både samfunnskontrakt og samstyring. I tillegg til forenkling av grunnsystemet, foreslo den at tilbakefall av strukturkvoter ikke skulle skje tilbake til gruppene, slik det tidligere var skapt forventning om, men til en statlig kvotebeholdning.
Dette møtte motstand hos fiskerne og fikk heller ikke støtte i Stortinget. Noen er nok skuffet over at dagens regjering ikke har foreslått mer radikale grep.
Fiskeri- og kystministeren har lagt fram ei melding som klart uttrykker at de vil videreføre samstyringa og den etablerte samfunnskontrakten, om enn med noen justeringer for å møte noe av kritikken mot den politikken som har vært ført.
Samfunnskontrakten
Meldinga foreslår omfordeling fra hav til kyst i torskesektoren, ut over det som følger av dynamiske fordelingsnøkler. Dette viser at bildet av kystfiskeren, særlig den nordnorske, fortsatt er viktig for regjeringspartiene.
Detaljene i omfordelinga kommer trolig til å bli et tema i stortingsforhandlingene. Noe omfordeling vil nok regjeringspartiene insistere på. Særlig fordi Regjeringen fastslår at det er fellesskapet som eier ressursene og understreker statens styringsrett.
Men de som skal støtte meldinga vil også måtte vise sine velgere at de får gjennomslag for noe. Derfor har nok regjeringspartiene forhandlingsrom til begge sider i Stortinget.
At Regjeringen, til tross for noe omfordeling, ønsker å videreføre samfunnskontrakten med fiskerne, kommer til uttrykk gjennom at det fortsatt er fiskerne som skal fordele grunnrente til kystsamfunnene.
Dette er kanskje den største seieren for fiskerorganisasjonene. Ved å skyve spørsmålet om hva som skal skje med pliktbelagte strukturkvoter fram i tid, signaliserer også ministeren at hun har lyttet til fagbevegelsens argumenter om at pliktsystemet må beholdes.
Dermed gis de som har disse kvotene mulighet til å vise at de oppfyller intensjonene med pliktene som følger med kvoterettighetene. Dersom de ikke gjør det, kan det føre til omfordeling i framtida.
Det har vært antyda at kvotesystemet bør rigges om for å sikre rekruttering og å gjøre fiskeflåten mer klimavennlig. Meldinga legger i liten grad opp til å bruke kvotesystemet til det.
Dermed åpner meldinga for at fiskerne sjøl kan ta dette ansvaret som en del av samfunnskontrakten. At hele flåten bidrar til styrking av åpen gruppe, kan være et bidrag i så måte. Dette sikrer at fiskeriene ikke er helt lukket.
Hvis fiskerne i tillegg fortsetter å ansette ungdom av begge kjønn og bruker av sine overskudd til å kontinuerlig arbeide for å utnytte ressursene bedre, mer bærekraftig og mer klimavennlig, så kommer de også til å beholde sin «vyrdnad og makt» i fiskerinæringa i lang tid framover.
