Illulissat er et kystsamfunn på vestsiden av Kalaallit Nunaat og navnet betyr isberg. Det er ikke merkelig når man har vært der, for stedet er aller mest kjent for isfjorden som er på verdensarvlista. De fantastisk mektige isbergene fyller hele Diskobukta og gir et sug i magen når man får se dem fra land.
Urfolkssamarbeid
Det bor cirka 4670 mennesker på Illulissat og det er den tredje største byen på Kalaallit Nunaat. Det er mange byggeprosjekter i byen, noe som viser fremtidstro. Et husbyggingsprosjekt er forresten ikke småtterier. Bygningsmaterialer må importeres og det er både dyrt og krevende å bygge hus, men det er jo sånn i hele nord. Husbygging i arktiske områder krever godt håndverk og gjennomtenkte prosjekter.
Vi reiste til Illulissat for å feire 50 år med urfolkssamarbeid i Arktis. Inuitter og samer har samarbeidet helt siden fremtidsrettede urfolksledere banet vei for samarbeidet på et historisk møte i København. Dette samarbeidet har funnet sted mellom representanter for det sivile samfunnet i alle disse årene. Jeg fikk delta på dette møtet for å feire samarbeidet i Illulissat der jeg representerte alle de tre Sametingene på norsk, svensk og finsk side av Sápmi.
Det er paraplyorganisasjonene Samerådet – som representerer samenes organisasjoner både fra norsk, svensk og finsk side (samt russisk side i normale tider) og Inuit Circumpolar Council (som organiserer inuitter fra både Alaska, Canada, Kalaallit Nunaat og Chukotka) samt Gwich’in Council International, Arctic Athabaskan Council og Aleut International Association som er drivkreftene i dette unike urfolkssamarbeidet i Arktis.
Avgjørende viktig
De som kjenner internasjonalt arbeid, vet at det er disse aktørene som også deltar i Arktisk Råd, og som i den sammenhengen sitter ved forhandlingsbordet sammen med de arktiske statene. Nå har Norge lederskapet i Arktisk Råd – og arbeidet med Arktisk Råd er usikkert og krevende grunnet den krevende sikkerhetspolitiske situasjonen som Russlands folkerettsstridige invasjon av Ukraina har skapt.
Jeg må benytte sjansen til å klargjøre at Sametingene er de folkevalgte organene for samene, og at Sametingene er etablert etter at dette samarbeidet omkring det internasjonale urfolksarbeidet startet. Vi deltar også i samarbeidet, men det er selvsagt som folkevalgte organer med de muligheter og begrensninger som dette representerer. Det arktiske urfolkssamarbeidet er imidlertid avgjørende viktig for oss også, og vi er takknemlige for at det er etablert gode samhandlingsstrukturer som har betydning for oss i dialoger og forhandlinger internasjonalt.
Like tradisjoner
Det er langt og vanskelig å reise i Arktis, men det er vanskelig å beskrive gleden når vi treffes. Det er mange likheter i utfordringene vi møter, men også store forskjeller. Vi kjenner hverandre, og det er generasjoner av politikere som har sikret at vi kan samarbeide i spørsmål av stor viktighet for oss.
Konferansen i Illuissat slo blant annet fast følgende:
«The Arctic is our homeland. Our traditional territories cover the entire Arctic region. Over thousands of years, we have nurtured reciprocal, symbiotic, and respectful relationships between our Peoples and the Arctic environment, and we have transferred our knowledge through countless generations. Our cultural identities, our languages, our values, our spirituality, and our overall mental and physical wellness are tied to our environment, of which we are an intimate part.»
På møtet i Illulissat var det forhandlinger, kulturutveksling og søkelys på tradisjonell mat. Hver gang jeg får smake på den tradisjonelle maten til inuittene, så tenker jeg på at disse tradisjonene og ressursene er så like de vi kjenner fra vår egen forhistorie. Vi ble servert rått selfett, som smaker veldig godt sammen med tørket fisk. Det er rått hvalkjøtt, som smaker litt seigt, men som også er godt. Moskus kjøtt og reinkjøtt – både kokt og tørket. Og de tørker de fleste fiskeslagene. Laks og annen fisk av ypperste kvalitet. Det er virkelig godt.
Minimalt utvalg
Vi har ikke hatt de samme mulighetene til å kunne ivareta våre tradisjonelle fangstmetoder når det gjelder de ressursene vi faktisk har. Vi på vår side har stor avstand mellom bestandsberegningene og reguleringen i altfor mange saker. Paradoksalt nok er det enklere å få tak i en fjernsendt avokado i butikkene enn reinblod til vår tradisjonelle blodmat. I mellomtiden diskuteres bærekraft. Jeg er ingen avokadohater, men det er så merkelig at vi i butikkene finner fjernfanget og frossen fisk, mens det er fullt i havet omkring oss. Å få tak i fersk nok hyse til de tradisjonelle fiskekakene betinger at du kjenner noen som kan selge deg dette, eller som på mange steder, vente på en fiskebil. I de færreste kjedebutikkene som dominerer matvarehandelen i Norge er det et minimalt utvalg av fersk fisk. I Illulissat finner man selkjøtt og det meste i butikken. Det er nok nødvendig, for avokadoene er nok sjeldnere.
Ville være katastrofalt
På flyet satt jeg sammen med en danske som skulle reise hjem etter et jobbopphold. Han kunne fortelle at leveranser av dagligvarer til Quaanaaq kom to ganger i året, en båt i juli og en i september. Da er det fullstendig tomt i dagligvarebutikkene. Varene kommer med fraktskip, men i Quaanaaq finnes ingen havn. Fraktcontainerne må tas inn i en komplisert operasjon, som betinger isfri tilgang. De bruker isbrytere, men i år var det islagt og mer komplisert enn vanlig. Da måtte folk vente på dagligvarene, noe som de fleste av oss tar for gitt. I Quaanaaq bor det rundt 600 mennesker og når dagligvarene kommer, er det en stor fest i lokalsamfunnet. Å ikke kunne leve av de ressursene de har, ville derfor være katastrofalt for dem. I det arktiske området er det mange småsamfunn som etter hvert er altfor avhengige av importvarer, flere steder er importgraden langt over 90 prosent – også når det gjelder maten som vi må ha for å leve.
Det er heller ikke gode trafikkforbindelser på Kalaallit Nunaat. Det fikk vi merke da flyet vårt ble kansellert grunnet tåke, noe som stadig oftere skjer på grunn av klimaendringer. Reisebyrået mitt spurte om jeg kunne komme meg til hovedstaden Nuuk selv, for det var enklere å få meg ut derfra da. Jeg måtte svare at det ikke er veiforbindelse og at en båttur var en komplisert affære.
Matsystemene stadig viktigere
Matsikkerhet, leveringssikkerhet og muligheten til å leve av de ressursene vi har i nærområdet blir stadig viktigere i en ustabil verden. Situasjonen omkring korn der både Russland og Ukraina er store kornprodusenter har skapt utfordringer omkring kornavtalen. Det betyr økte priser på alle hold. Kraftforbaserte produksjoner, kontinenter som forsøker å bekjempe sult med korn og kort sagt vi alle får merke dette.
Matsystemene våre er stadig viktigere. Det er derfor vi fortsatt må få lov å leve av de ressursene vi er nærmest. Det er avgjørende viktig, det er mest helsebringende, det er mest bærekraftig og det er det vi har bygget vår bosetning på. Jeg vil gjerne at vi både får fangste og gjenoppta våre tradisjoner for å kunne leve mer av de ressursene vi har. Det skal selvsagt skje på bærekraftige måter. Likevel får jeg følelsen av at utfordringene med å være kastet på land bare videreføres, uansett hva vi måtte forklare til myndighetene. Det er et stort paradoks, og det er derfor jeg forlot Kalaallit Nunaat med en god, takknemlig, men også vemodig, følelse.
