Havbruksutvalget leverte nylig sin utredning. Et av hovedforslagene er å regulere miljøpåvirkningen fra havbruk mer direkte og samtidig differensiere reguleringen, slik at man kan skjerpe kravene i områder med uakseptabel miljøpåvirkning, og få vekst der miljøpåvirkningen er akseptabel. De foreslår mange andre grep også, men akkurat dette brenner jeg etter å kommentere litt.
Vi har nemlig skrevet mye om miljøreguleringer i en rapport vi ferdigstilte i vår: Sammen med Akvaplan-niva og NIVA har vi, i et FHF-prosjekt1, vurdert kunnskapsgrunnlaget for miljøreguleringene i havbruk og nettopp mulighetene for en mer presis regulering av miljøpåvirkningene.
Styres av trafikklyssystemet
Det er mange som har pekt på mulighetene for en betydelig økning av produksjonen og verdiskapningen i oppdrett fram mot 2050. Samtidig har bekymringer om både dårlig fiskevelferd og store miljøpåvirkninger ført til reguleringer som har bremset veksten i produksjonen. Det ligger altså en åpenbar motsetning i ønsket om vekst og bekymringene for miljøpåvirkninger fra oppdrett.
I dag styres det meste av veksten i næringen gjennom trafikklyssystemet, og basert på kun én miljøindikator, nemlig lakselus sin påvirkning på villaks.
Hele produksjonsområder reguleres i utgangspunktet under ett ut fra dette. Lokale forhold påvirker veksten i mindre grad. Veksten kan riktignok også begrenses av tilgangen til lokaliteter, og av kommuners vilje til å avsette arealer, en vilje som både speiler konkurranse om sjøarealene og næringens samfunnsaksept.
Påvirkningen på miljøet kan måles med den enkelte lokalitet som utgangspunkt, men mange typer miljøpåvirkning avhenger også av det som skjer i et større område, og i noen tilfeller kan også påvirkning fra andre næringer og aktiviteter spille inn. Reguleringene må ta hensyn til påvirkning på alle nivåer.
Lukking kan være løsningen
Ikke minst må reguleringene ta hensyn til lokalitetsstrukturen i næringen; både HI og havbruksutvalget har påpekt hvordan selv små endringer kan ha stor betydning for spredning av lus eller smitte.
Den største fordelen med reguleringer basert på lokalitetens bæreevne er kanskje at det kan legges til rette for høyere produksjon i områder hvor en økning i produksjonen er bærekraftig.
Om produksjonen ikke er bærekraftig på grunn av påvirkningen fra en lokalitet kan produksjonen reduseres, eller som utvalget foreslår: man kan redusere miljøpåvirkningen fra deler av produksjonen for eksempel gjennom ulike grader av lukking av anlegget.
Avhengig av hvordan lukking gjøres kan det ha effekt for ulike typer miljøpåvirkning, som fra lus, utslipp av slam og sykdomssmitte.
Både næringen og forvaltningen ønsker også at veksten skal være miljømessig bærekraftig gjennom en helhetlig og økosystembasert forvalting. En helhetlig økosystembasert forvaltning krever en forståelse av økosystemenes funksjon og struktur og samlede effekter av ulike typer menneskelig påvirkning.
I Norge finnes det i dag ulike regimer som baserer seg på helhetlig og økosystembasert forvaltning, for eksempel vannregionforvaltning gjennom vannforskriften, helhetlige havforvaltningsplaner, kystsoneplanlegging og villaksforvaltningen.
Økt kunnskapsbehov
Både en mer lokaltilpasset og presis miljøregulering og en mer helhetlig forvaltning høres forlokkende ut. Men begge tilnærminger stiller store krav til kunnskapen om viktige miljøpåvirkninger.
Det kreves kunnskap om påvirkningsmekanismer, det kreves oversikt over forekomst og omfang av ulike miljøpåvirkninger, det kreves kunnskap om opprinnelse der hvor det er flere kilder til miljøpåvirkning, og det kreves vitenskapelig baserte og aksepterte mål og grenseverdier for ulike stressorer.
Det vitenskapelige kunnskapsgrunnlaget for havbruksnæringens miljøpåvirkninger er oppsummert i rapporten fra prosjektet, etter systematiske litteratursøk og gjennomgang av kunnskapen.
Gjennomgangen av den vitenskapelige litteraturen om miljøpåvirkning er gjort for en rekke påvirkningsfaktorer, gjerne omtalt som stressorer. Gjennomgangen viser at det er betydelig forskjell på kunnskapsgrunnlaget for ulike stressorer, både den etablerte kunnskapen som det er stor enighet om, og forskningsfronten hvor det er mer usikkerhet.
Det kan også være forskjeller i hvilken grad kunnskap om enkeltstressorer når fram til og tas i bruk i forvaltningen. I prosjektet undersøkte vi også hvilke kilder til kunnskap som brukes i forvaltningen, og presenterte oversikt over kunnskapsgrunnlag og vurderingskriterier som brukes i dag.
Selv om det finnes veldig mye kunnskap om miljøpåvirkningen fra havbruk, er det fortsatt mye man har for lite kunnskap om, i alle fall om målet er en direkte og presis regulering. Og selv om mye av kunnskapen brukes i forvaltningen i dag, er det også mye kunnskap som ikke blir godt nok utnyttet.
Hvor går man nå?
På årets AquaNor annonserte ministeren at det skulle vurderes flere indikatorer i trafikklyssystemet, både sjøørret, dødelighet og utslipp ble nevnt. Men kanskje er dette en god anledning for myndighetene til også å tenke i motsatt retning, mot mer direkte og lokal regulering av miljøpåvirkningene?
Prosjektet har identifisert flere stressorer som vi mener bør inkluderes i forvaltningen i større grad kan eller på bedre måter, blant annet partikulært organisk avfall på hardbunn, rømt rensefisk, antibegroingsmidler (kobber) og avlusningsmidler.
Det pekes også på at man trenger mer kunnskap om lus; selv om man har mye kunnskap i dag, så har man fortsatt ikke god nok kunnskap, gitt den vekt lus har fått gjennom trafikklyssystemet.
Uansett står man overfor noen viktige avveininger når havbruksutvalgets forslag skal nærmere utredes og eventuelt implementeres. Det store fokuset på lus, med mye behandlingsdødelighet som resultat, har vært en stor utfordring for fiskevelferden. Framtidige reguleringer må få til en bedre balanse enn i dag mellom hensynet til oppdrettsfisken og hensynet til miljøpåvirkningene.
