Den viktigste internasjonale havhendingen i 2023 var at havrettskonvensjonen – havenes internasjonale grunnlov – fikk et tillegg som utdyper konvensjonens regler. Fra før har vi slike gjennomføringsavtaler for dyphavsmineraler og fiskerier, og nå også for bevaring og bruk av biologisk mangfold utenfor nasjonal jurisdiksjon.
En annen nylig internasjonal avtale gjelder begrensning av subsidier som bidrar til ulovlig fiske. Her pågår videre forhandlinger om å utvide avtalen til å omfatte også subsidier som bidrar til overkapasitet og overfiske.
I tillegg til slike avtaler med folkerettslige forpliktelser for statene, har vi også fått en rekke politiske viljeserklæringer.
Nasjonal oppfølging
FN sine bærekraftsmål, et globalt rammeverk for biodiversitet, FN sitt tiår for havforskning, med mere innebærer ikke rettslige forpliktelser, men kan likevel ha betydning for den praktiske havforvaltningen på nasjonalt nivå.
I år og neste år vil den nasjonale oppfølgingen av disse ambisjonene stå sentralt. For det første skal avtalen om marint biologisk mangfold utenfor nasjonal jurisdiksjon ratifiseres. Dette kan innebære endringer i eksisterende norsk lovverk og krever Stortinget sin tilslutning. Det samme gjelder avtalen om fiskerisubsidier og en eventuell utvidelse av denne. Disse avtalene inneholder rettslige forpliktelser og krever utredninger i egne proposisjoner for stortingsbehandlingen.
I tillegg til dette kommer det også forslag til ny lov om marint vern som en oppfølging av stortingsmeldingen om marin bevaring fra 2021. Hovedsaken her er en lovhjemmel til å etablere marine verneområder også utenfor territorialgrensen (12 nautiske mil).
Fiskerisamarbeid
Forslaget vil mest sannsynlig komme på høring i vår og vil i så fall kunne bli behandlet i Stortinget neste år. I forbindelse med stortingsmeldingen om mineralvirksomhet på havbunnen har Stortinget nylig bedt om at nye planer skal godkjennes der. Og så er Stortingets behandling «kvotemeldingen» i gang – her skal vedtak foreligge før sommeren. Her handler det hovedsakelig om fiskekvoter, mens klimatiltak for fiskeflåten bare er kort omtalt over et par sider.
Det kommer også en ny runde med forvaltningsplaner for havområdene, som vanlig i form av en stortingsmelding. Siden den første planen kom i 2006 har ordningen med forvaltningsplaner utviklet seg mye, med blant annet et mer omfattende kunnskapsgrunnlag. Sentralt nå står en oppdatering av de såkalte «sårbare og verdifulle områdene» som planene identifiserer.
I tillegg kommer det også en nyordning i form av marine næringsplaner, en oppfølging av regjeringens tiltredelseserklæring fra 2021.
Et interessant spørsmål her er hvordan forvaltningsplaner og næringsplaner skal forholde seg til hverandre. Den sedvanlige stortingsmeldingen om internasjonale fiskeriavtaler kommer også på vårparten – for 30. gang. Vi har et 20-talls internasjonale forhandlinger og møter årlig og Stortinget skal være informert og ha mening om disse.
Et travelt år på Stortinget
Gjennomgangen over viser at 2024 blir et travelt halvår, spesielt på Stortinget. Forslag om tiltredelse til internasjonale avtaler, en ny lov og en rekke stortingsmeldinger skal behandles.
I et slikt perspektiv er det viktig å skille klart mellom det å ha klare mål for hva man ønsker å oppnå, det å etablere egnede tiltak for å nå disse målene, og om man tiltakene gjør at man faktisk oppnår det man ønsker. Veien fra ambisjoner til resultater er vanskelig. Og symbolpolitikk og forveksling av mål og midler kan ta overhånd, slik vi har sett i spørsmål rundt marin bevaring.
