Alle vet at sameksistens på alle områder kan ha sine utfordringer. Cod Cluster har nylig blitt utvidet med nesten 50 medlemmer som kommer fra torskeoppdrettssiden. Noen vil ha det til at det kan bli utfordrende med villfisknæringen og oppdrettsnæringen i så tett samspill, men vi mener at fordelene langt overstiger ulempene, og at vi skal klare å løse de utfordringene som måtte komme gjennom dialog og samhandling.
Sameksistens er iallfall ikke enkelt dersom det ikke er vilje til dialog. Når det er forutinntatte meninger og holdninger som får regjere, og dersom det i tillegg er basert på faktafeil, blir det vanskelig.
Oppdrett i sjø er noe av den mest bærekraftige produksjon av mat vi kan ha, men havbruk har fått et ufortjent dårlig rykte i Norge. Dessverre dukker det med ujevne mellomrom opp saker i media som underbygger fordommer, og ethvert avvik er selvsagt ett for mange – noe næringen jobber daglig med å unngå. For saken er at de aller fleste som driver oppdrett langs kysten gjør det på en god og bærekraftig måte.
Torskeoppdrett er i en ny oppstartsfase. Det er per nå fem selskap med totalt 14 lokaliteter som har fisk i havet, og vi ser at markedet responderer veldig godt på å ha en helårlig leveranse av fersk torsk.
Det er likevel en del «skjær i sjøen» som næringen prøver å navigere utenom, og sameksistens er et nøkkelord.
Sameksistens torsk og laks
Til tross for en lang kystlinje, begynner det å bli trangt langs kysten. De ulike begrensningene som er satt gjør det stadig vanskeligere å finne gode lokaliteter til oppdrett. Torsk har til sammen 29 lokaliteter, til sammenlikning har laks 989.
Lokaliteter som var tilrettelagt for torskeoppdrett i forrige runde, har stort sett blitt tatt over av lakseaktører. Imidlertid vet vi at det finnes lakselokaliteter som ikke er optimale, og kanskje det kan være mulig å finne en løsning der disse blir brukt til torsk, og at det blir etablert nye lakselokaliteter der forholdene er bedre for denne type aktivitet?
En annen utfordring i forholdet laks og torsk, er at regelverket som næringen forholder seg til innen oppdrett i stor grad er laget for laksenæringen. Vi vet at det er forskjell på torsk og laks. Torsk vil for eksempel ikke vandre opp i elver for å gyte. Videre er ikke for eksempel avstandskrav på grunn av sykdom, nødvendigvis relevant for torskeoppdrett, da torsk har andre utfordringer enn laks.
Vill vs. oppdrettet torsk
Sameksistens mellom vill og oppdrettet torsk er nok det området med de største utfordringene. Her er det mange fordommer, faktafeil og gammel kunnskap som får råde. Men det er også mange ubesvarte spørsmål, rett og slett for at svarene ikke finnes ennå.
Torskeoppdrett er i en tidlig fase, og selv om det er et meget lovende bilde innenfor den biologiske utviklingen, vet vi ikke hvordan det vil se ut som 10-20-30 år.
Det vi vet er at torsken har en annen atferd nå enn tidligere. Den er blitt domestisert i mye større grad enn i forrige runde og trives i oppdrett. Det nasjonale avlsprogrammet v/Nofima skal nå i høst gjøre forsøk for å se hvor langt torsken vandrer dersom den klarer å slippe ut av merden.
Vi vet at lysstyring utsetter kjønnsmodning hos oppdrettstorsken, noe som også bidrar til at en eventuell gyting først vil skje på et tidspunkt på året der temperatur og andre naturgitte forhold gjør at torskeeggene ikke vil bli klekket.
Må vise edruelighet
Men det er likevel slik at verken næringen eller forvaltning mener torskeoppdrett skal legges til kjente gytefelt for villfisk. Og her må alle deler av fiskerinæringen vise edruelighet, og ikke gjøre slik det har skjedd nå med at innmeldinger fra fiskerne til Fiskeridirektoratets kartverk har bidratt til at stort sett hele kysten er et gyteområde – langt utover det Havforskningsinstituttet legger til grunn i sine vitenskapelige vurderinger.
Sameksistens torskeoppdrett og menneske og ikke minst usikkerhet rundt miljø og sårbare naturtyper blir stadig løftet fram som problematisk for vekst i oppdrett.
Gjennom hele historien har vi eksistert i et samspill med naturen. Vi bruker den og høster fra den, og når vi gjør det rett, er det en god symbiose. Vi skal fortsette med en bærekraftig samhandling med naturen, og vi skal gjøre det i forståelse med alle brukere.
Bærekraft betyr ikke bare å ivareta naturen, det er minst like viktig å se på samfunnet og på økonomi i tillegg. Mange ønsker å verne hele kysten, at næringsvirksomheten ikke skal synes. Men næringsvirksomhet både vises og setter spor, og havbruk vil bidra til fotavtrykk, men med en belastning som er akseptabel for områdene.
I en balansert og edruelig samhandling med fiskeflåte, forvalting og forskning både håper og tror jeg at vi kan finne gode lokaliteter og driftsmåter også innen torskeoppdrett som gjør at miljøet ivaretas og at sårbare naturtyper ikke blir negativt påvirket.
Avhengig av fisk og råstoff
Dersom vi fortsatt skal ha lys i husan her langs kysten, må vi ha noe å leve av. Vi vet at kvotene går drastisk ned de nærmeste årene – forskerne antyder at det kan bli mange år før vi kan forvente en økning igjen. For mange kystsamfunn som er helt avhengig av fisk og råstoff er utviklingen urovekkende. Det betyr et annet fiske enn vi har hatt de siste 15–20 årene.
Mest sannsynlig blir det enda mer intensivert med en enda kortere sesong for deler av kysten. Og hva skal vi da leve av resten av året? Her tror vi at torskeoppdrett kan bli en viktig brikke for det levedyktige kystsamfunnet.
Det store spørsmålet er om vi skal gi næringen en sjanse? For dersom vi skal drive med «føre var» som den eneste gjeldende regelen, er sjansen for å lykkes tilnærmet lik null. Som med laksenæringen, må i alle fall deler av veien få lov til å bli til mens vi går.
Skal Norge fortsatt være en ledende aktør innen oppdrett, må det legges til rette for fortsatt utvikling og bærekraftig matproduksjon langs kysten.
