Å dele ut deltageradganger basert på alder, kjønn, loddtrekning og andre kriterier som ikke kan begrunnes, har jeg alltid vært imot. Ikke fordi jeg ikke unner alle større kvoter, men fordi det har vært helt meningsløst å på den ene siden redusere antall aktører gjennom strukturordninger, kondemneringsordning, samfiskeordninger og driftsordninger, og så på den andre siden fylle etter med nye fartøy og nye høvedsmenn.
Derfor ble alle kjente byråkratiske treneringsteknikker, og noen ukjente, tatt i bruk, og i årevis klarte departementet å holde fronten.
I 2006 var presset så massivt at departementet måtte ty til siste utvei: En partssammensatt komite. Men medlemmene misforsto sitt oppdrag, og etter altfor kort tid ble rapporten «Fra ungdom til fisker. Fra fisker til fartøyeier» overlevert departementet.
Da måtte departementet på sin side bruke noe tid, men til slutt, i 2009, sprakk det.
Soria Moria-erklæringer
I Soria Moria-erklæringen fra 2005, som dannet regjeringsplattformen for den rød-grønne Stoltenberg-regjeringen fra 2005-2009, sto følgende: «Regjeringen vil – opprette rekrutteringskvoter eller andre ordninger som sikrer ungdom en vei inn i fiskerinæringen».
Og i Soria Moria II, som dannet grunnlaget for Stoltenberg-regjeringen fra 2009-2013, sto dette: «Fiskerimyndighetene skal løpende vurdere behovet for å tildele nye fiskerettigheter for å sikre rekrutteringen av unge fiskere, eller for å ivareta særskilte nærings- eller distriktspolitiske hensyn».
Skadebegrensning
Rekrutteringskvoter hadde således i flere år stått i programmene til både Ap, Sp og SV. Mot maktkonstellasjonen Helga Pedersen som fiskeriminister, Åsa Elvik som talsmann for SV og Marit Arnstad i Sp-kulissene, var slaget tapt.
Strategien byråkratiet nå la seg på var «skadebegrensning», det vil si dele ut så få utdelinger som mulig med så dårlige vilkår som mulig.
Og departementet skapte et B-lag.
Som i stor grad ble innlemmet i et annet B-lag: Gruppen under 11 meter og manglende muligheter til sammenslåing gjennom strukturordninger.
Ikke like vilkår
Sentralt i B-lag karakteriseringen står dette i forskriften: «§5 «Deltakeradganger tildelt i medhold av § 3 skal ikke senere kunne tildeles ny fartøyeier ved salg av fartøyet. Deltageradgangenes hjemmelslengde for kvotetildeling skal fastsettes ut fra fartøyets faktiske lengde pr. 1. juni 2013, men ikke større enn 14,99 meter».
Dette innebærer at den som har fått tildelt slik deltageradgang ikke kan investere i fisket på like vilkår med øvrige båteiere. Det betyr at man ikke kan strukturere – eller man kan, men strukturkvoten og grunnkvoten vil forsvinne for eksempel hvis båteier skulle dø.
Ved dødsfall vil etterlatte sitte igjen med en båt som salgsobjekt uten medfølgende deltageradgang. En belånt verdiløshet.
Ønsker den adgangstildelte å bygge om eller bygge nytt, vil kreditt-tilgangen være en kritisk faktor. På det premiss at båten ikke kan selges med medfølgende deltageradganger, øker risikoen for banken betydelig, og med det øker renten på lånet – hvis man klarer å finne finansiering.
Men hallo
Argumentet er at det er urimelig at en som har fått tildelt en slik deltageradgang av høy verdi skal kunne selge seg ut av fisket og på den måten kapitalisere på en gratis gitt deltageradgang.
Men hallo. Da torskefisket og de andre fiskeriene ble lukket og deltageradgangene ble delt ut, fikk alle som ble lukket inn en gratis rettighet. Som de senere har kunnet selge. Og kapitalisere. Dette var basert på politisk satte regler og forskrifter.
Så endrer man forskriften etter politiske fastsatt ønske om å slippe noen flere inn i deltagergruppe A-laget. Helt parallelt med hvordan lukkingen av Gruppe I NVG-sild ble endret for å rette opp i skjevheter det var politisk ønskelig å justere.
Hvorfor skal så denne nye undergruppen som får adgang til lukkede fiskerier gis dårligere vilkår enn de andre i samme gruppe?
På tide å rydde opp
Det har vært sterkt politisk ønskelig å få inn unge kvinner og menn i de lukkede og prioriterte gruppene. Det kan vel ikke samtidig være rasjonelt at disse ønskede deltagere skal måtte tilbringe sitt yrkesliv som fiskere på helt andre og dårligere vilkår enn de øvrige som har tilsvarende deltagelse. Og som ikke er de politisk prioriterte.
Det er i dag, når man har avviklet ordningen med tildeling av deltageradganger og erstattet den med en kvotebonusordning, at tiden er kommet for å rydde opp.
Siste tildeling av deltageradgang var i 2018 med virkning fra 2019, som innebærer at disse fartøyene nå har vært i drift som gruppe I båter mellom 15 og fem år. Presumptivt. Det innebærer videre at ingen av de utvalgte få vil kunne selge seg ut og ta kjapp gevinst uten å ha driftet i minst fem år.
Ingen nedside
I motsetning til sine fiskarbrødre og -søstre som fikk sine deltageradganger tildelt – gratis – noen år tidligere.
Det er ingen nedside forbundet med å rette opp denne urimelige og ubegrunnbare forskjellsbehandlingen. Det vil ikke bli økt press på bestandene, det vil ikke bli færre eller flere fartøy og fiskere på feltene. Det eneste som vil endre seg er at en gruppe på 122 fartøy vil ha samme tilgang til kapital som de øvrige og vil få bedre økonomi i driften sin. Jeg kan ikke skjønne hva som er problemet.
Dette er ingen enkeltsak som kan løses med en dispensasjon. Dette er et regelverk som skaper tapere av de som i det minste skulle stilles på like fot med de andre vinnerne. Det krever kun en forskriftsendring. Det kan fiskeri- og havminister Bjørnar Skjæran sette Fiskeri og næringsdepartementet i gang med.
Til orientering: Willfish Ocean Management er engasjert av Maja Fiskebåtrederi, som eier ett av de 122 fartøyene dette berører.
