Det skjer i snitt én dødsulykke i havbruksnæringa hvert år, slik det har gjort siden 1980-tallet. Antallet meldte ulykker med personskade stiger. Hvordan kan dette være godt nytt? Man må se ulykkestallene i forhold til antall ansatte og aktiviteten i næringa.
For å eksemplifisere: Et dødsfall i året er selvsagt ett for mye, men én dødsulykke blant 10.000 er en forbedring sammenlignet med bedre én blant 3000.
På oppdrag fra FHF har Sintef Ocean og NTNU gjennomgått registrerte arbeidsulykker i havbruksnæringa, med mål om å etablere kunnskap som kan brukes til å bedre sikkerheten. Gjennomgangen og analyser av tallene presenteres i rapporten Arbeidsulykker i havbruk.
Fellestrekk ved ulykker
Analyser av et samlet ulykkesbilde kan være nyttig for å avdekke fellestrekk ved ulykker og trender på tvers av ulike rederier og fartøy.
At en matros snubler eller faller i en trapp og skader seg, kan oppleves som et enkeltuhell på hvert fartøy, men når en samlet analyse viser at «fall om bord» utgjør 27 prosent av de rapporterte personulykkene, gir det grunnlag for å tenke at det finnes risikoelementer her som man bør forsøke å utbedre.
Det samme gjelder det kanskje mindre overraskende funnet om at støt/klemskader på dekk er den vanligste skadeårsaken (28 prosent) og at tungt utstyr som vinsjer og kraner ofte er involvert.
Å vite hvor og hvordan ulykkene skjer, gjør det mulig å jobbe mer målrettet for å unngå at det samme gjentar seg. I vår rapport legger vi frem en gjennomgang av arbeidsulykker både på oppdrettsanleggene og fartøyene. Målet er at dette skal kunne bidra til å forebygge nye personulykker i næringa.
Mangler oversikt
Når det skjer dødsulykker eller skader som fører til fravær fra jobb i over 72 timer, er hendelsene meldepliktige som arbeidsulykke til ansvarlige tilsynsmyndighet, som for havbruksnæringa kan være Arbeidstilsynet eller Sjøfartsdirektoratet.
Det er grunn til å anta at en del skader ikke blir meldt inn, og vi kan dessverre ikke tallfeste hvor hyppig slike ulykker skjer, sett i forhold til antall ansatte og aktivitet.
Havbruksnæringa er uoversiktlig sammenlignet med fiskeri i den forstand at det mangler et motstykke til fiskermanntallet. Det finnes ingen oversikt over alle som jobber i havbruk. At tilsynsmyndigheten er fordelt på to aktører, gjør arbeidet med å analysere sikkerhetssituasjonen krevende.
Utstyr og operasjoner
Det vi likevel kan fastslå, er at pilene peker i riktig retning. Antall ansatte er mangedoblet, men antall ulykker øker ikke tilsvarende. At det i snitt skjer én dødsulykke i året nå, slik det gjorde på 1980-tallet, da næringa var langt mindre, er en realnedgang.
Når det likevel fortsatt er langt igjen til nullvisjonen om ingen skadde eller omkomne på jobb i norsk havbruk, skyldes det blant annet at det er blitt tatt i bruk langt tyngre utstyr og at det gjennomføres langt flere operasjoner.
Mens dødsulykkene i havbruknæringas tidlige barndom ofte var knyttet til forlis og drukning under transport til og fra anlegg, der vi at dødsulykkene de siste ti årene i stor grad har skjedd under arbeidsoperasjoner.
Det forteller oss noe om hvor vi bør sette inn støtet i forebyggende HMS-arbeid.
Nestenulykker og kultur
Praktisk talt alle ulykkene som er meldt inn, har ført til skade og fravær på over 72 timer. Det er mye sunn fornuft i å ikke rapportere inn småskader som bare trenger en plasterlapp og ikke fører til fravær.
Det ville imidlertid vært gunstig om det ved hvert «ufarlige uhell» ble gjort en vurdering av hva skadepotensialet. Kunne dette gått riktig ille om flaksen ikke hadde vært på den ansattes side?
Hvis ja, bør det meldes inn som en nestenulykke. En kultur der man rister av seg nestenulykker med stort skadepotensial med en tanke om «men det gikk jo bra, så det er ikke noe å lage oppstyr av» er en kultur det man ikke tar ansvar for sine kolleger og andre ansatte i næringa.
En situasjon som gikk bra én gang, kan gå betydelig verre en annen gang, hvis skaderisikoen ikke blir identifisert og utbedret.
Å sørge for at også nestenulykker blir registrert og dermed kan analyseres samlet og under ett, er å ta ansvar for sikkerheten til fremtidas havbruksansatte.
