– Vi må produsere mer mat fra havet, men hvordan?

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens holdning.

Målt i mengde har veksten i den norske sjømateksporten vært svært lav siden årtusenskiftet, men det er fullt mulig å øke produksjonen. Det vil være gunstig både i et miljømessig, sosialt og økonomisk perspektiv.

Den kraftige veksten i eksportverdien av norsk sjømat har fått og får mye oppmerksomhet. Mindre oppmerksomhet får den marginale veksten målt i mengde. Handelsstatistikken viser at eksportverdien av norsk sjømat har økt med 280 prosent siden årtusenskiftet, tilsvarende en årlig vekst på 7,4 prosent.

Dette er avgjørende

I samme periode har eksportvolumet økt med 38 prosent, tilsvarende en årlig vekst på 1,5 prosent. Den beskjedne veksten er uheldig fordi verden behøver mer proteiner. Maten fra havet inneholder også essensielle vitaminer, mineraler og fettsyrer og har ofte et lavere fotavtrykket enn landbaserte proteiner.

Et viktig spørsmål er derfor hvordan vi kan øke produksjonen og eksporten av norsk sjømat. Bedre forvaltning og utnyttelse av fiskebestandene er avgjørende for å øke fangsten av villfanget fisk. For oppdrettsnæringen er bildet mer komplekst, men politiske reguleringer, arealtilgang, fiskehelse og fôrråvarer er blant de største utfordringene.

Samtidig må både fiskeri og oppdrett være lønnsomt for å sikre en bærekraftig vekst.

Uheldig overfiske

For å fiske mer fisk enn i dag, må vi i en periode redusere fisket etter enkelte arter og fiske mer etter andre arter. I dag er det totale fisket etter både makrell, norsk vårgytende sild og kolmule høyere enn anbefalt. En av årsakene er at kyststatene i Nordøst-Atlanteren ikke blir enig om en bærekraftig fordeling av totalkvoten.

Overfisket er uheldig fordi det reduserer biomassen til et nivå som er lavere enn det som gir et maksimalt utbytte fra bestanden over tid.

Reduserer vi fisket i en periode, vil vi kunne øke fisket på lang sikt. Det krever mer kunnskap om livet i havet og et tettere samarbeid mellom kyststatene. På grunn av klimaendringer, tap av biologisk mangfold og forurensning er et bærekraftig fiske viktigere enn noen gang.

Til sammenligning har forvaltningen av nordøstarktisk torsk i den blandete norsk-russiske fiskerikommisjonen vært svært vellykket.

I tillegg til å redusere fiske etter enkelte arter, kan vi fiske mer på bestander som ikke er fullt utnyttet. Med en forventet prisøkning på proteiner vil fisket etter flere arter kunne bli mer lønnsomt.

Eksempler på slike arter er krill, dyreplankton og mesopelagiske arter (små fiskearter som lever på mellom 200 og 1000 meters dyp). Bærekraftig fiske etter nye arter vil løfte eksportvolumet av norsk sjømat.

Nye fiskerier

Kolmulefisket var lenge begrenset og først på slutten av 1990-tallet fikk vi en betydelig økning i fangstvolumet.

Snøkrabbefisket er et annet nytt fiskeri for oss. Krillfisket i Sørishavet og raudåtefisket i norske farvann er andre eksempler på nye fiskerier. Fiske på lavere trofiske nivå (lavere plassering i næringskjeden) vil kunne gi et høyere fangstvolum, fordi biomassen øker på disse nivåene.

Flere har vist interesse for mesopelagisk fisk, men hittil har vært vanskelig å få til et lønnsomt fiskeri. Havforskningsinstituttet viser til at kunnskap om biomassen og fangstteknologi er nødvendig for å sikre et bærekraftig og effektiv fiske og optimal utnyttelse av mesopelagisk fisk, enten til konsum eller som kilde til marine oljer og proteiner.

Fiske etter makrellstørje kan være en annen art som kan løfte eksportvolumet av norsk sjømat.

Løft med ny teknologi

Atlantisk laks er vår viktigste oppdrettsart. I snitt har produksjonen av norsk laks økt med 6 prosent i året siden årtusenskiftet, men de siste årene har veksten avtatt.

For å vokse videre må vi løse biologiske utfordringer og luseproblematikken. Særlig lusa har satt begrensninger på veksten via trafikklyssystemet.

Næringens satsning på storsmolt kan også ha en positiv effekt på produksjonsvolumet fordi man kan være tettere på den maksimalt tillatte biomassen i sjø gjennom året. Likeledes er man avhengig av tilgang på nye arealer for å øke produksjonen.

En utfordring for videre vekst er imidlertid at mange av de næringene som allerede utnytter havet har store vekstambisjoner, noe som vil øke både interesse- og arealkonfliktene. Allerede nå ser vi de økende konfliktene mellom mat- og energiproduksjon i havet, eksempelvis mellom fiskeri og hav-vind.

De siste årene har vi sett en rekke investeringer i landbasert oppdrett. Flere har også etablert oppdrett til havs. Ny teknologi vil løfte produksjonsvolumet.

I tillegg har vi sett en ny satsning på «nye» arter som torsk, røye og kveite. Torskeoppdrett hadde et oppsving tidlig på 2000-tallet, men produksjonen lå tilnærmet brakk i en periode, for så å øke igjen.

Produksjonen av kveite og røye har vært lav, men relativ stabil. En annen vekststrategi har vært fangstbasert akvakultur, hvor myndighetene gir kvotebonus til fiskerne som leverer torsken levende for lagring i sjø.

Det største vekstpotensialet

Verden trenger mer mat. Mye av produksjonsveksten må og vil komme fra havet. FNs organisasjon for ernæring og landbruk har beregnet at den globale tilførselen kan økes med 20 prosent hvis vi fisker på et nivå som gir et maksimalt utbytte over tid.

Antar vi at de samme forholdene gjelder i norske fiskerier, kan vi øke fisket fra 2,6 til 3,1 millioner tonn i året.

Det største vekstpotensialet finnes i oppdrettsnæringen. Den forrige regjeringen hadde et mål om å produsere 5 millioner tonn laks og ørret innen 2050, tilsvarende en årlig vekst på 4 prosent fra dagens nivå.

En av flere barrierer for vekst er fôr. Fordi marine arter utnytter fôret bedre enn dyr på land, må samfunnet prioritere å utvikle fôr til akvakultur.

Sjømatnæringen er essensiell for å øke matproduksjonen. Både bedrifter og myndighetene har et ansvar for å legge til rette mest mulig bærekraftig sjømatproduksjon, fordi det er bra både oss mennesker, planeten og norsk økonomi.