Sametinget var medarrangør for samlingen i oktober i fjor.
Det var flere hovedarrangører, blant annet UiT Norges arktiske universitet, University of British Columbia, Sametinget og flere urfolksorganisasjoner. En avgjørende pådriver for samlingen var dr. Camilla Brattland fra UiT og forskningsprosjektet Salmon Culture (SALCUL), som har blitt finansiert av Norges forskningsråd.
Sterke historier
Utgangspunktet for samlingen var laksens betydning for urfolk, vår avhengighet og vårt forhold til denne livgivende ressursen. Temaet byr på krevende dilemmaer i grenselandet mellom statlige forvaltninger, urfolks tradisjonelle kunnskapssystemer, verdisyn og rettigheter, samt laksens forutsetninger i form av miljø, predatorer, beskatning og biologi.
Mange av deltakerne fortalte sterke historier om laksen, om utfordringer med å nå fram med sine kunnskaper og perspektiver hos forvaltningsmyndighetene, og om bekymringer for framtiden til egen kultur som følge av bestander i sterk reduksjon. Innleggene viste at laksen betyr mye for urfolk, og at de erfaringene vi har gjort oss har mange likhetstrekk. I det samiske samfunnet ser man også med uro på utviklingen. Vi opplever flere steder laksestammer i kritisk tilbakegang, og historiene om hvorfor det er slik, varierer etter hvem som forteller historien.
Lakseavhengige urfolk
Jeg er blant de som gjennom mange år har brukt mye tid på å formidle forskjellige årsaksforklaringer for et sammensatt publikum på ulike arenaer. Historiefortelling endrer ikke på situasjonen vi er i, så derfor skal jeg la det ligge denne gangen. Det jeg nå ønsker, er å dele noen tanker jeg gjorde meg i løpet av dette sjeldne møtet med lakseavhengige urfolk fra mange områder.
Å sikre levedyktige laksebestander nå og i fremtiden er en oppgave vi må delta i som urfolk. Det innebærer at vi må ha mulighet til å iverksette tiltak som kan bidra til dette. Vi burde utvikle urfolksbasert forvaltning etter prinsipper, verdier og kultur for et system der uttaket av laks kan skje på en bærekraftig måte.
Når problemforklaringen og -forståelsen ikke springer ut fra felles prinsipper og verdier, og all regulering skjer ovenfra og ned, er det vanskelig å samle oppslutning for den lokale lakseforvaltningen som vi behøver for å kunne sikre framtidige levedyktige bestander.
Vi trenger å reetablere vårt kollektive forhold til lakseressursen. Det innebærer at laks og lakseforvaltning ikke er en sak kun for stater og lakseforskere, men at det er en sak som lokalsamfunnene omkring de lakseførende elvene må få uttrykke og formidle. Fiskerne og rettighetshavere skal være sentrale, men de kan ikke være alene i drøftingen av disse spørsmålene.
Laksen er vår felles ressurs
Et kollektivt forhold til vår felles lakseressurs innebærer at eldre som har vokst opp langs det lakseførende vassdraget høres, at barn og unge blir inkludert i drøftinger og får lære og utvikle egne relasjoner til laksen som ressurs. De som foredler lakseressursen til mat og håndverk må også høres og få en stemme ved forhandlingsbordet. Et slikt kollektivt forhold betinger dessuten at de som har kunnskap om kulturen og den tradisjonelle terminologien får komme til med sine synspunkter.
I Canada var det en av innlederne som beskrev deres ritualer for å feire når laksen trekker opp i elver og vassdrag. De har kollektive ritualer der laksen blir hedret og de viser takknemlighet med seremonier og markeringer. Andre fortalte om sine ritualer når et barn eller ungdom fanger den aller første laksen. I deres tradisjon skulle denne laksen gis til en som fortjente den, og ifølge deres tradisjon så skulle ikke barn og unge spise sin første fanget laks. Denne praksisen er en påminnelse om at laksen er vår felles ressurs, og at den skal deles i takknemlighet og med respekt.
Latterliggjort
Den tredje fortellingen var om ofring, at man etter måltid ga lakserestene tilbake til elva. Ofte blir slike lokale og tradisjonelle praksiser lite verdsatt, de blir heller latterliggjort i en moderne tenkning. Jeg for min del ble grepet av tanken om at våre historier, våre joiker, våre praksiser for å ofre for fiskelykken og praksiser omkring det å respektere lakseressursen vår er en taus kunnskap som vi sjelden snakker om. Det vektlegges lite i offentlige formelle møter.
Urfolksrettigheter er kollektive av natur, det er derfor viktig at vi får rom og respekt for å kunne reetablere vårt forhold til laksen som felles ressurs. Det er avgjørende for oss som mennesker og for fremtiden for lakseressursen.
Jeg er opptatt av fremtiden for lakseressursen, men min grunnleggende mening er at det må skje på en bærekraftig måte der våre rettigheter respekteres. Premisset om at vår rettighetsutøvelse kan dispenseres av andre, er helt uakseptabelt. Den tunge veien til beslutninger som er riktige og som gir en langsiktig bærekraftighet må vi få lov til å gå opp selv. Vi må revitalisere vårt kollektive forhold til laksen og i fremtiden er det vi som skal utøve vårt ansvar og vår rett.
Urfolksbasert lakseforvatning
Jeg ser for godt at i de veldig polariserte debattene så mister vi muligheten til å vise at vi kan ta et altomfattende ansvar for ressursen vi selv er så avhengig av. Også Sametingets stemme, som så mange andre stemmer, reduseres til en stemme som likner partsinnlegg framfor det å være et folkevalgt organ med alt det innebærer.
Jeg vil minne om at alle beslutninger er best om de er solid forankret i gruppene som omfattes av disse beslutningene. Det er nedbrytende og virker mot sin hensikt å umyndiggjøre oss i spørsmål av så stor viktighet som forvaltningen av vår lakseressurs representerer.
Veien til et urfolksbasert lakseforvatningssystem med bærekraft og høstbart overskudd for fremtiden går gjennom å legge vekk retorikken, å slutte å tvinge fram regulering og en ny form for tillitsbygging. Det omfatter substansielle ressurser til å reetablere vårt kollektive forhold til lakseressursen, ressurser til å bygge opp kulturell kunnskap og støtte kulturutøvelse gjennom institusjoner og kunnskapsbygging og samspill for å oppnå et urfolksbasert system for lakseforvaltning.
Statene må gjerne delta i disse prosessene, men det er avgjørende at urfolk selv får rom og mulighet til disse diskusjonene på vei til vanskelige, men bærekraftige valg omkring vår felles lakseressurs.
Det å myndiggjøre oss i disse spørsmålene kan være et svar på spørsmål som her er løftet. Når så mye feil har skjedd over så lang tid, burde det være et godt tidspunkt for statene å kunne utforske dette mulighetsrommet bedre.
