Kommisjonens mandat er som følger: Det skal gjøres en historisk kartlegging som beskriver norske myndigheters politikk og virksomhet overfor samer og kvener/norskfinner både lokalt, regionalt og nasjonalt. Videre, virkningene av fornorskingspolitikken skal undersøkes. Kommisjonen skal se på hvordan fornorskingspolitikken har påvirket majoritetsbefolkningens syn på samer, kvener/norskfinner og undersøke betydninga av fornorskinga frem til i dag. Og kommisjonen skal foreslå tiltak som bidrar til videre forsoning.
Mange stemmer
I kommentarfeltene og leserbrevspaltene er det mange oppslag og synspunkter. Om man skal gi noen oppsummering av hva alle disse ytringene handler om, så handler det om forståelsen av vår egen fortid, nåtid og fremtid. Det er mange følelser i sving. Alle fortellingene springer ut fra forskjellige utgangspunkter. I bunn og grunn vises det godt at det er et stort mangfold og mange stemmer som gjerne vil høres og synes. Sametinget fattet et vedtak forrige plenum som er omdiskutert.
Sametinget slår fast at alle samer er gode nok samer. Og videre forplikter Sametinget seg til å arbeide videre med intern forsoning mellom oss samer som et folk med så forskjellige utgangspunkter. Det kan aldri sies ofte nok at du er god nok same uansett om du ikke fikk lære ditt morsmål eller muligheten til å lære om egen kultur eller om du har eid ei kofte eller ikke. Det er du selv som vet om du er en same om hva dette betyr for deg.
Som sametingspresident er det viktig for meg å uttrykke at jeg både anerkjenner og respekterer meningsmangfold i det samiske samfunnet. Det er for mange av oss som for ofte har vært tause og som kanskje ikke deltar i debatter som kan være fryktelig vanskelige. Samtidig som jeg tenker at jeg gjerne ville feire at vi høres og at et mangfold av synspunktene vi har høres, så er det også sant at ordskiftet bringer opp sårhet og følelser som jeg kanskje tenker har rot i konsekvensene av en langvarig, målrettet og relativt suksessfull fornorskningspolitikk.
Bekreftelse og anerkjennelse
Det er mange makthavere, villet politikk og lang tid som har virket for å utrydde samisk språk, kultur og kofte. Mange blant vårt folk har sluttet å snakke vårt eget språk, de har sluttet å bruke kofte og kulturen har kanskje blitt en slags udefinerbar størrelse, noen ganger bare fragmenter eller mange spørsmål og for noen en sårhet over tap. I dette bildet har vi alle kompliserte utgangspunkter. Noen jobber for å vitalisere sin kultur mens andre gjennom et helt livsløp deler av sin kunnskap. Kulturell og språklig status er en akse med både gode og mindre gode mekanismer. Vi er for mye eller for lite, vi gjør for mye eller for lite. Vi snakker om det spesifikke samiske, det som definerer oss og den vi er, og i dette leter vi etter bekreftelse og anerkjennelse for den vi er. I det hele er det nok også spørsmål om definisjonsmakt eller evne. Det er viktig for alle å kjenne at de har definisjonsmulighet når det gjelder et så grunnleggende spørsmål som din egen identitet.
Om din identitet og kultur har relevans for deg eller ikke, det er opp til deg som menneske å avgjøre. Hva du vil gjøre eller ikke gjøre for å løfte samisk kultur, språk eller samfunn er opp til deg og dine nærmeste og medmennesker.
En klar utfordring
Jeg håper i tiden som kommer på både varme hjerter, solidaritet og ny forståelse for hverandre. At det ikke er så sensasjonelt at man for eksempel mener ulike ting som same – akkurat slik som alle andre folk i verden har mennesker som mener mye forskjellig om mangt. Det som er en klar utfordring, er at fornorskingen har vært mer effektiv noen steder enn andre steder. Nesten alle samiske institusjoner og tilbud er opprettet fordi det har vært ildsjeler som har stått på for etableringer av slike institusjoner. Dette har medført at vi har flere institusjoner i områder der det er flere samer. Og eksisterende institusjoner har kraft og flere muligheter for å jobbe for å styrke sine tjenestetilbud. Dette er vanskeligere i områder der slike ildsjeler ikke har fått etablert institusjoner som for eksempel samiske barnehager, språksentre eller kulturinstitusjoner. Det er dermed en institusjonell skjevhet som forplanter seg og forsterker forskjeller uten at Sametinget har nok ressurser til å avhjelpe dette.
I lys av dette blir også Sametingets kraft og mulighet til å sikre institusjonsetableringer og tilbud viktig. Mange av de institusjonene som Sametinget bidrar med finansiering til allerede, er små og trenger videre finansiell og systematisk støtte. Å opprette mange nye institusjoner er krevende når budsjettene er laget med tanke på den strukturen vi allerede har. Jeg mener derfor at det er avgjørende at staten sørger for at Sametinget sikres et budsjett der man kan ivareta behovet for å kunne iverksette effektiv politikk og nødvendige institusjonsetableringer som kan sikre at tilbud og kulturell vitalisering kan skje i flere områder enn i dag. Det vil gi oss kraft til å styrke den interne forsoningen og til å iverksette politikk og tiltak for å redusere skadene av fornorskingspolitikken.
Forsoning
Også staten må sørge for forsoning mellom grupper og folk. Det er en stor oppgave der mange må delta og storsamfunnet må også ha et aktivt forhold til vår felles historie, konsekvensene av dette og hvordan vi kan sikre at skadene denne politikken har medført rettes opp.
Den 1. juni holder vi pusten for å forsøke å starte arbeidet med å ta inn over oss historier fra de mer enn 700 sannhetsvitnene som har delt sine fortellinger. Noen av fortellingene vil være klausulert, mens andre vil bli kjent for oss alle. Jeg vil takke alle som har gitt sine bidrag i dette arbeidet. Det har stor betydning for oss alle at dette skjer.
Therese Olli Sara sa på et folkemøte «få oss ikke til å gråte uten grunn». Jeg tenker på modige tårer og motet til å fortelle. Og jeg tenker på at det er en krevende jobb vi har fremfor oss. Sannheten er en størrelse det helt sikkert vil være kamp om. Og før vi kan oppleve forsoning må vi ha et avklart forhold til sannhetene.
