I dag er i underkant av 4 % av norsk sjøareal vernet. Med de nye forpliktelsene intensiveres jakten på nye vernearealer i norske kyst- og havområder.
Marint vern i Norge
Norges første lov om naturfredning ble vedtatt i 1910. Her var fokus i størst grad på vern av fosser i forbindelse med vannkraftprosjekter. Denne loven ble avløst av en ny naturvernlov i 1954. De fleste norske vernevedtak er imidlertid fattet etter naturvernloven av 1970. I perioden 1980-2000 tallet hadde vi den største veksten i vernet areal i Norge. I dag opprettes verneområder etter naturmangfoldloven som ble innført i 2009.
De største truslene mot marine habitater og arter regnes å være klimaendringer, forurensing, fremmede arter og overbeskatning fra fiskeriene. Formålet med marint vern er å beskytte mangfoldet av arter og naturtyper i våre fjord, kyst og havområder mot disse truslene. Det finnes ulike former for marint vern i Norge som nasjonalparker, naturreservater, landskapsvernområder, nasjonale laksefjorder, vern av marine kulturminner, verdensarv, biotopvern, artsfredning og marine verneplaner. En del av dette vernet er opprettet etter Naturmangfoldloven, men det er også opprettet vern for 18 korallrevområder etter Havressursloven.
Vernekategorien marine verneområder ble innført i Norge i 2009. Norge har i dag 17 etablerte marine verneområder. Marine verneområder kan for eksempel innebære forbud mot alt fiskeri, spesifikt vern mot tråling på havbunnen, fiskeoppdrett eller utvinning av olje eller mineraler. Til nå har det norske lovverket kun åpnet for oppretting av marine verneområder innenfor 12 nautiske mil fra land.
Regjeringen vil imidlertid utarbeide en ny lov som gir hjemmel til å opprette marine verneområder i alle norske havområder utenfor 12 nautiske mil. Den nye loven skal bygge på naturmangfoldlovens regler om områdevern.
Fremtidig marint vern
I tilrådning fra rådgivende utvalg for marin verneplan fra 2004 heter det at norske kyst- og havområder har stor variasjon av naturtyper og levesteder for arter. Temperatur, saltholdighet, tilgang på lys, tidevannsforskjeller og bunntyper påvirker hva som finnes hvor. Videre står det at flora og fauna langs Norskekysten i tillegg varierer med breddegrad og til dels lengdegrad, fra den ytre sokkelen, til innerst i fjordbunnene, og fra sjøkanten der tidevannet ebber og flør, til dype bassenger på sokkelen og i fjorder.
På bakgrunn av blant annet kartlegging av bunnlevende marine arter delte utvalget kysten inn i tre biogeografiske regioner. Det ble vektlagt at de foreslåtte verneområdene skulle være særegne og representative for sin region, at de skulle være lite påvirket og kunne tjene som referanseområde for forskning og overvåking.
Utvalget foreslo 36 områder som del av en første fase av marin verneplan. 15 av disse områdene er senere opprettet som marine verneområder etter Naturmangfoldloven. Ifølge utvalget så utgjør disse områdene et balansert utvalg av områder fra kysten og skjærgården. Havområdene er dårligere dekket i denne listen over områder enn kystsonen. Dette er imidlertid i samsvar med utvalgets opprinnelige mandat hvor det ble stadfestet at den første fasen av det marine vernearbeidet skulle skje med hovedvekt på kystsonen. De foreslåtte verneområdene dekker 7,2 % av det totale sjøarealet mellom grunnlinjen og 4 nautiske mil.
Kartlegging av marine verneverdier
Det er ikke et krav etter naturmangfoldloven at et område skal være under press før opprettelsen av et marint verneområde. Norske myndigheter legger imidlertid stor vekt på at beslutninger om opprettelsen av områder for marint vern skal tas på bakgrunn av et godt kunnskapsgrunnlag som skal bygges gjennom kartlegging, forskning og overvåking.
Utvalget som utarbeidet forslag til marin verneplan i 2004, anbefaler at det gjennomføres grundige kartlegginger av de enkelte områdene så snart som mulig etter vedtak om beskyttelse. Slik kartlegging vil omfatte detaljert bunnkartlegging og kartlegging av biologisk mangfold. Dette vil ifølge utvalget danne et viktig grunnlag for overvåking og forvaltning av områdene.
Siden områdene er valgt ut basert på representativitet og særegenhet så mener utvalget at denne kartleggingen i de utvalgte områdene vil representere et viktig steg i kartleggingen av norsk marint biologisk mangfold.
Vernegrad og restriksjoner
Når det gjelder grad av vern og restriksjoner på bruk av marine verneområder, innebærer utvalgets anbefalinger i stor grad en liberal tilnærming til bruk, særlig i forhold til det å kunne høste av marine bestander. Ifølge utvalget forutsetter dette at det med opprettelsen av verneområder etableres klare retningslinjer for bruk og næringsvirksomhet, overvåking av miljøtilstand og av regelbrudd samt en tiltaksplan ved avdekking av negativ påvirkning på verneverdiene eller brudd på regelverk.
Til tross for en overordnet liberal holdning til vern finner vi i utvalgets identifisering av spesielle referanseområder forslag om taretrålfrie referanseområder innen syv av de prioriterte verneområdene i første vernefase. I forhold til fiskeri foreslås det at fiske med trål etter reke og kreps ikke tillates i avgrensede deler av syv områder, snurrevad ikke tillates i avgrensede deler av tre områder og fiske med bunntrål ikke tillates i avgrensede deler av fire av de foreslåtte områdene. Totalt angår disse forbudene åtte av de foreslåtte områdene dvs. at en del av områdene går igjen i forhold til forbud mot bruk av de ulike redskapstypene.
Innen alle referanseområder som er foreslått med nevnte begrensinger på fiskeriaktivitet, anbefaler utvalget at det fortsatt tillates fiske med passive redskaper som ikke skader havbunnen (snøre, line, teiner, ruser, garn samt snurpenot og landnot).
Vern mot tråling
I tillegg til de områdene som allerede er vernet mot tråling og de foreslåtte referanseområdene med forbud mot trål, kunngjorde EU-parlamentet sommeren 2021 at det arbeides med et forbud mot fiske med bunntrål. Dette er en del av EU's «Strategi for biodiversitet 2030». Her heter det at man er bekymret for de negative effekter av bunntråling på havbunnen i europeiske havområder.
Det vises også til at FAO omtaler fiske med bunntrål som det fiskeriet som har størst skadelig påvirkning på bunnhabitater og bunndyr. Også i EU's taksonomi for bærekraft er det et stort fokus på de negative effektene av bunntråling.
Kamp om arealene
De 17 marine verneområdene i Norge dekker til sammen 2400 km2. I tillegg er det foreslått marine verneområder for ytterligere 10 700 km2. De 14 laksefjordene i Norge beslaglegger 6800 km2, 40 % av norske havområder er allerede beskyttet mot bunnfiske gjennom ulike arealbaserte tiltak etter fiskerilovgivningen og oppdrettsnæringen ønsker økt tilgang til areal, både langs kysten og lenger ut til havs.
Norge har i tillegg planer om økt utbygging av havvind og det norske Forsvaret har lagt frem ønsker om 43 % større skyte – og øvingslokaler til sjøs. I tillegg er det et pågående utredningsarbeid på trappene for etablering av havbruk i tre nærmere definerte områder i åpent hav. Det kan med andre ord se ut til at norske myndigheter får en krevende jobb i sin «tråling» etter nye marine verneområder for å nå sitt mål om vern av 30 % av Norges havareal.
