Å få fram en prima slakteklar laks på fem kilo krever at oppdretteren selv gjør alt riktig fra yngel til matfisk. Men det er ikke nok.

Ragnar Tveterås professor i økonomi. Foto: Privat

Også nabo-oppdretterne og naturen må spille på lag. God drift i egne anlegg hjelper lite hvis naboene skaper høyt smittepress i form av sykdom og lakselus, eller naturen gir «unormale» forhold og forsterker smittedynamikk.

Bærekraftig forretningsmodell

Jeg tipper at det fins en rekke oppdrettere med store overskudd som ikke danser på merdkanten og ler hele veien til banken. De ligger heller våkne om natten og grubler på hvordan de skal få bukt med de store biologiske problemene med laksen sin.

Gapet mellom de økonomiske resultatene og de biologiske resultatene er betydelig for en rekke havbruksselskaper. Et verdensmarked som skriker etter laks, kan gi sorte tall på den økonomiske bunnlinjen, med driftsmarginer på 15-25%.

Samtidig kan det være stygge røde tall på den biologiske bunnlinjen, med dødelighet på godt over 20% og en fiskevelferd som samfunnet ikke ønsker. Dette er ikke en bærekraftig forretningsmodell på sikt.

Alt kan løses på sikt

Så vil jeg skynde meg å si at det er mange havbruksselskaper som «går i pluss» på både den økonomiske og biologiske bunnlinjen, og det fins masse lokaliteter med høy overlevelse og akseptabel fiskevelferd. Disse viser år etter år at det ikke er en utopi å få til bærekraftig drift i flere dimensjoner.

I en forenkling av forhold som undergraver den biologiske bærekraften i norsk havbruksnæring i dag, vil jeg peke på følgende:

  1. En betydelig andel av smolten som settes ut i matfiskanlegg er ikke robust nok til å motstå stress, sykdommer og lakselus.
  2. Den geografiske lokalitetsstrukturen i noen regioner gir for stort smittepress for åpne anlegg.
  3. Fiskens robusthet og overlevelse svekkes av en aggressiv bekjempelse av lakselus mye drevet av myndighetenes reguleringer.

Alt dette kan løses på sikt. Punkt (1) kan det enkelte selskap i større grad løse selv. Men punkt (2) og (3) er kimen til en «allmenningens tragedie» og krever omfattende og avansert samhandling mellom havbruksselskapene, myndighetene og andre kunnskapsaktører.

Myndighetenes rolle

Problemet med en bærekraftig forretningsmodell for havbruk er altså at den ikke bare kan realiseres av havbruksselskapet og dets leverandører. Myndighetene har en helt kritisk rolle i en bærekraftig forretningsmodell. Samarbeid mellom oppdretterne er også et essensielt element i en bærekraftig forretningsmodell.

Selv om oppdrett er «business» så er selskapene helt avhengige av gode fellesskapsløsninger hvor de også må yte og ta kostnader for fellesskapet. Jeg vil hevde at når det gjelder regionale samarbeid mellom selskapene, slår havbruksnæringen de aller fleste industrier.

Over tid har det blitt utviklet samarbeidsarenaer hvor selskapene bruker mye ressurser, og selskaper koordinerer aktiviteter for å redusere smittepress. Problemet er at når man produserer omtrent 1,5 million tonn laksefisk i allmenningen – man deler vannet som frakter lakselus og patogener – så er samarbeidet dessverre ikke godt nok i noen regioner.

Riktig balanse

Havbruksselskaper må inkorporere mer omfattende, forpliktende og avansert samarbeid, og de kostnadene som følger med, i sine forretningsmodeller.

Min våte drøm er at selskapene mer friksjonsfritt skal kunne velge mellom lukkede, semi-lukkede og åpne teknologier når de produserer post-smolt og matfisk. For den riktige balansen mellom lukket og åpen teknologi gjennom fasene i produksjonssyklusen vil være ulik mellom produksjonsområder, og vil endre seg over tid.

Men dette krever et godt utformet rammeverk fra myndighetenes side. Det har vi ikke i dag. Jeg hører på ulike arenaer at mange lurer på hva som skjer i Fiskeri- og næringsdepartementet. Både miljøinteresser og næringsaktører er utålmodige. Det har de grunn til å være. Fordi myndighetene har en helt avgjørende rolle hvis vi skal lykkes.

Nye modeller

Vi trenger gode modeller for samfunnets prising av utslipp av lakselus fra anlegg.

En mulig mekanisme er differensiert prising av ny maksimal tillatt biomasse (MTB) mellom åpen og lukket teknologi.

En annen er konverteringsmekanismer når selskap går fra åpen til lukket produksjon, som gir tilstrekkelig økonomisk kompensasjon for høye investeringskostnader og nye typer risiko.

En tredje er at MTB som blir trukket tilbake på grunn av rødt lys trafikklyssystemet, kan legges inn i anlegg med null utslipp av lakselus.

Det trengs ikke «rocket science» for å etablere slike mekanismer. Reguleringene kommer heller ikke til å bli perfekte – det vil bli huller og svakheter slik som det er med alle andre reguleringer. Men gevinstene for samfunnet er likevel så åpenbare.

Må ta debatten

Vi trenger en kontinuerlig åpen debatt om hvordan vi skal finne bedre løsninger. Vi må se utfordringene i øynene og beskrive de slik de faktisk er. Her må oppdretterne også kaste seg uti dypt vann, og ikke overlate scenen til forskere og alskens «snakkehoder» i samfunnet.

For eksempel er Stein Helge Skjelde i Sørsmolt en viktig bidragsyter i den pågående diskusjonen om smoltkvalitet. Han leverer selv gode biologiske og økonomiske resultater, og bidrar til å kaste lys over underliggende årsaker til at mye av smolten er lite robust og leverer dårlige resultater i matfisk.

Så må vi også være enige om at havbruk er vanskelig når vi diskuterer hvordan vi skal bli bedre. Det er så enkelt å moralisere over oppdrettere som har dårlige biologiske resultater. Noen ganger kan det være rett å heve den moralske pekefingeren, men i de fleste tilfeller handler det om oppdrettere som faktisk prøver å bli bedre.

Det er lettere å ha gode diskusjoner hvis vi bare er enige om at bærekraftig havbruk er krevende, og at vi må gjøre mange vanskelige ting riktig for å lykkes.