Forrige uke ba Stortinget regjeringen om å legge frem tiltak for økt bearbeiding. Regjeringen har fått tiden frem til neste vår. Sjømatbedriftene og våre medlemsbedrifter mener dette er et viktig vedtak, og vi har naturlig nok store forhåpninger.
Sammensatt årsaksbilde
Tar vi en titt på utviklingen innen norsk sjømatindustri i tidsperioden, 1995 til 2017, er antall bedrifter redusert fra 688–369. Bearbeidet fisk til eksport fra hvitfisksektoren, pelagisk og havbruk, var 33 prosent i 2010. I 2018 hadde det blitt redusert til 28 prosent.
Med andre ord går 2/3-deler av fisken vi eksporterer ubearbeidet ut i markedet. Siden toppen på 90-tallet har kvantumet bearbeidet hvitfisk som eksporteres falt fra nesten 80 prosent til 50 prosent.
Reduksjonen skyldes nedgangen i filetproduksjonen, både av fryst og fersk filet, og en økning av eksporten av sløyd hel fisk, både fryst og fersk.
En betydelig andel av torsken eksporteres sløyd og hodekappet uten videre bearbeiding, enten fryst eller iset i kasser. Årsaksbildet er med andre ord sammensatt.
I tillegg er det slik at tendensen de siste årene har vært at torskesesongen blir stadig kortere, og at enkeltlandingene blir større. Store torskekvoter og høye priser på torsk over flere år har bidratt til at deler av kystflåten prioriterer fisket etter torsk på bekostning av hyse og sei.
Taper på mindre bearbeiding
Dette bare bekrefter at det må settes større krav til at man fisker kvotene på alle arter. Et tiltak som åpenbart bidra til at et større volum råstoff bringes på land, noe som er forutsetningen for at økt bearbeiding innen fiskeindustrien.
Ifølge tall som ble presentert av Sjømatrådet i 2019, fremkom det at Norge taper om lag 30 milliarder kroner fordi fisken ikke bearbeides. I tillegg blir om lag halvparten av restråstoffet kastet over bord (PwC sitt sjømatbarometer 2017). Med andre ord mater vi måker for om lag 350 millioner kroner årlig.
Når jeg så referer til PwC, er det også på sin plass å trekke frem at vi de siste årene har sett en positiv utvikling hvor kystflåten lander stadig mer av fisken rund. Å flytte sløying og hodekapping på land har økt andelen restråstoff som er tilgjengelig for hvitfiskindustrien. Dette bidrar til mindre måkemat, men fortsatt har vi mer å gå på.
Islendingene får det til
Noe jeg ofte har lurt på er hvorfor islendingene har lyktes langt bedre enn oss, mens vi ikke får det til. For sannheten er at islendingene er bedre enn oss på noe vi burde vært best i verden på, nemlig verdiskapning i fiskerinæringen. Mye av svaret ser det ut til at vi finner i studier som peker på at de har et mindre rigid regulatorisk rammeverk, et rammeverk som stimulerer til vertikal integrasjon, bedre markedsorientering og differensierte markedsstrategier, høykvalitetsprodukter ved å bruke mer skånsomme fangstverktøy og ikke minst de er flinkere til å utnytte restråstoffet.
Til tross for at norske fiskere må dra lengre til havs for å nå fiskefeltene, må det være fullt mulig for Norge å bli like god som Island, om ikke bedre.
Det vil være utrolig viktig at politikerne evner å se ting i en større sammenheng, og at rapporten: Grønn verdiskapning og økt bearbeiding i sjømatindustrien blir fulgt opp gjennom en helhetlig politikk, og ikke stykkevis og delt.
En politikk for lønnsomhet
En av de store utfordringene er at lønnsomheten i konsumdelen av norsk fiskeindustri er preget av små marginer. De siste årene har gjennomsnittlig resultatmargin i konsumindustrien vært mellom -1,4 prosent og 1,8 prosent. Ses de siste ti årene under ett, har konsumindustriens avkastning på egenkapital vært rundt 2 prosent. Sammenliknet med mange andre bransjer, er både resultatmargin og avkastningen på egenkapital lav.
For norsk industri som helhet var resultatmarginen i gjennomsnitt 10 prosent det siste tiåret og avkastning på egenkapital var i gjennomsnitt 9 prosent i samme periode. Bare papir- og papirvareindustrien har hatt svakere lønnsomhet enn norsk fiskeindustri i årene etter 2010.
Vi må erkjenne at det ikke blir bearbeidet mer fisk i Norge om det ikke er lønnsomt. Derfor er det utrolig viktig at man får på plass både politiske og regulatoriske rammevilkår som legger til rette for at bedriftene kan tjene penger, og lønnsomhet fremmes.
Akvakultur for fiskeindustrien
Stortinget vedtok i november 2020 at regjeringen skulle gå i gang med å utrede en ordning med utleie av tidsbegrensede akvakulturtillatelser for å sikre egenproduksjon i fiskeindustrien. Dette var et vedtak som hadde et bredt parlamentarisk grunnlag, og ble støttet av partiene: Ap, H, Sp, SV, V og KrF.
Sjømatbedriftene har både håp og forventninger til at regjeringen kvitterer ut dette forslaget når de skal legge frem sine forslag til økt bearbeiding, våren 2024.
I forbindelse med siste gjennomførte auksjon var det om lag 8200 tonn som ikke ble solgt. Dette volumet burde det vært mulig og tatt i bruk og leid ut til fiskeindustrien.
I tillegg vil det være viktig å legge til rette for en fremtidsrettet politikk knyttet til torskeoppdrett. Begge disse tiltakene bør omtales i en industrimelding, og som ville kunne bidratt til økt bearbeiding av norsk sjømat i Norge.
Jeg er oppriktig bekymret for at utviklingen innebærer at stadig mer fisk fra Norge blir bearbeidet i utlandet. Norge går med dette glipp av både verdier i kroner og øre, men også av arbeidsplasser, og utvikling av lokalsamfunn. I realiteten eksporterer vi arbeidskraft til utlandet, og til EU-området i særdeleshet.
Helhetlige løsninger
Økt bearbeiding av sjømat i Norge er i seg selv et miljø- og klimatiltak, samtidig som det skaper verdier og sysselsetting. Når en større del av råstoffet bearbeides i norske fabrikker, øker verdiskapingen, transportbehovet reduseres, og mer restråstoff blir tilgjengelig for produksjon av flere produkter.
På samme tid er det en utfordring at restråstoffutnyttelsen preges av begrensninger grunnet tilgjengelighet og en spredt mottaksstruktur. Selv om det siste er i ferd med å endres i takt med fornying av deler av fiskeflåten, og gjennom at en større andel av fisken i dag sløyes på land.
Økt tilgang på, og utnyttelse av, restråstoff fordrer en koordinert innsats, og hvor man finner ordninger som kan avlaste noe av risikoen som følger av store investeringer.
For å sikre en helhetlig og fremtidsrettet politikk for økt bearbeiding trenger vi helhetlige løsninger. Jeg håper derfor at regjeringen benytter anledning når de nå skal følge opp stortingets vedtak, og fremlegger en helhetlig industrimelding for sjømatindustrien slik vi i Sjømatbedriftene tok til orde for allerede i 2021.
