I disse dager forhandler norske myndigheter med EU om adgangen til norsk fisk til EU. Det er en forhandling som minner oss om den store mangelen i EU-avtalen: manglende markedsadgang for fisk.

Audun Iversen, forsker Nofima Foto: Audun Iversen

Pelagiske varer til EU

EUs interesser er å skaffe råstoff til egen foredlingsindustri. Tollbarrierer gjør det åpenbart vanskeligere å foredle fisk i Norge, og en veldig liten del av norsk fisk foredles i Norge.

Men er det slik at det er tollbarrierene som stopper foredlingen, eller er det andre ting som er avgjørende?

Nofima og NUPI har i et prosjekt for FHF undersøkt hvordan spesielt tollfrie kvoter hemmer eller fremmer mulighetene for foredling i Norge.

Norge har for tiden 17 tollfrie kvoter for eksport av pelagiske varer til EU, hvorav sju er tidsbegrensede og gikk ut i april 2021. Tollfrie kvoter innebærer at vi får selge et visst kvantum til EU uten den tollen som generelt gjelder for det aktuelle produktet.

Forhandlingene om disse kvotene, som altså gikk ut for over et år siden, er nå omsider i gang. Siden utløpet av kvotene har bedriftene som har vært mest avhengige av kvotene måttet redusere produksjonen, med mindre salg til EU som resultat.

På den ene siden er tollkvoter som ikke fornyes i tide et nokså akutt problem for enkeltbedrifter som blir sittende med store lager av varer som det er vanskelig omsette uten tap.

På lengre sikt vil den generelle markedsadgangen være viktig for foredlingsgraden for norsk sjømat. For å forstå hvilken rolle toll og tollfrie kvoter spiller for foredlingen, behøver vi også å forstå de mer generelle vilkårene for å kunne drive foredling av sjømat i Norge, som kostnads- og velferdsutvikling, konkurranseevne og global arbeidsdeling, og se dem i sammenheng med handelspolitikken og markedsadgangen.

Godt betalende nisje

De viktigste produktene som har blitt solgt til EU gjennom tollfrie kvoter er marinert sild og makrellfileter. Den marinerte silda blir saltet, eddik- eller kryddermarinert og lagt til modning i Norge. I prinsippet er den klar til å bli tappet på glass, men ville da bli regnet som ferdigvare, og få 20 prosent toll. De tollfrie kvotene gjelder ikke ferdigprodukter.

Da er det mest hensiktsmessig å gjøre siste ledd i produksjonen innenfor EU. Makrellfileter eller flaps – to fileter som fortsatt henger sammen i ryggen- har også gått innenfor tollkvoter inn til EU, til produsenter som lager ulike hermetikkprodukter.

Her har man funnet en godt betalende nisje for den minste makrellen, som i hovedmarkedene betales mye lavere enn større makrell. Men uten tollfrie kvoter, altså med 18 prosent toll, stopper denne produksjonen opp.

De kvantitative analysene i prosjektet er tydelige: toll reduserer handelen, og toll på foredlede varer gjør det vanskeligere å foredle i Norge.

Sildeanretning Foto: Paal-André Schwital

Muligheter for å flagge hjem

For å forstå mer av hvordan tollkvotene påvirker næringen, og hva som eventuelt skal til for å øke foredlingen i Norge, har vi også sett nærmere på hvordan de tollfrie kvotene påvirker bedriftenes produksjon i dag, og hvilke alternativer de står overfor.

Kan man klare å flytte mer av foredlingen til Norge? Eller vil det være en fordel for bedriftene å legge mer av produksjonen innenfor EUs grenser?

Det er flere faktorer som åpner muligheter for å flagge hjem produksjon av bearbeidete produkter. Foredlingsbedrifter i EU har lagt ned mye av sin kapasitet for marinering, og slik gjort seg avhengig av at noe av foredlingen foretas hvor fisken landes, enten det er i Norge, Danmark Island eller Færøyene.

Kvaliteten på sluttproduktene blir også bedre når silda marineres på ferskt råstoff, og ikke etter opptining som det har vært gjort andre steder. Mens det å transportere tomme glass til småsteder langs kysten i Norge, har vært regnet som uhensiktsmessig, har overgang til «oppblåsbar» plastemballasje nå tatt bort ulempene ved transporten av tomemballasje.

Norsk industri vil ha tilgang til kompetanse og leverandører som muliggjør stor grad av automatisering, og ikke minst vil man ha gode verdiskapingsmuligheter av ferskt restråstoff i Norge.

Mest realistisk

På den andre siden har Norge fortsatt et høyt lønns- og kostnadsnivå, lang vei til markedet, med krevende og dyr logistikk. Mye av produktene på sild lages i av større produsenter, etter kraftig restrukturering, og i et utall varianter. Mange av disse produktene krever fortsatt manuell arbeidsinnsats.

Om man skal foredle mer i Norge, er det kanskje mest realistisk at det blir større produktlinjer, og produkter hvor produksjonen nærmest kan helautomatiseres, og gjerne leieproduksjon. Det kan finnes lønnsomme nisjer også, men disse krever fort tettere relasjoner til markedene enn det er realistisk, eller ønskelig, for norske produsenter å gå inn i.

En lav og forutsigbar toll vil være lettere å leve med for de som ønsker mer bearbeiding i Norge. Bildet er fra Pelagias anlegg i Egersund. Foto: Tommy Ellingsen

Hemmer investeringer

Mye tyder på at den usikkerheten som skapes av usikre kvoter, hemmer investeringer i bearbeiding i Norge. Selv med den produksjonen man har drevet over mange år, oppfattes kvotene som risikable, og med rette.

Denne usikkerheten har gjort at flere produsenter av marinerte sildeprodukter har etablert seg innenfor EU, med muligheter for å flytte produksjon eller bygge opp mer produksjon i Sverige eller Danmark.

For nye, store investeringer blir denne usikkerheten avgjørende for at det ikke investeres i ny produksjon. For bedrifter som vurderer investeringer vil en lav og forutsigbar toll være lettere å leve med enn den usikkerheten som små og usikre kvoter gir, og øke sannsynligheten for at bearbeiding basert på norsk råstoff flyttes «hjem».

For norske myndigheter burde denne situasjonen gjøre det klart at om man ønsker foredling i Norge, så bør markedsadgangen bedres, og kravene i forhandlingene må markere dette.

Helst med ingen eller lav toll, eller i det minste med tollfrie kvoter som er permanente, slik at investeringer kan gjøres med iallfall litt mindre usikkerhet.