Kina er også en stormakt innen fiskeri og akvakultur, og verdens største produsent og eksportør av sjømat. Dette henger sammen med landets geopolitiske ambisjoner og kommer til uttrykk både i fiskerier verden over og i folkerettsstridig agering i Sør-Kinahavet.
Fiskeri og havbruk
Den totale kinesiske produksjonen av animalsk mat fra sjø var på over 30 millioner tonn i 2020, ifølge FAO, FNs organisasjon for ernæring og landbruk. Av dette kom 12 millioner tonn fra marine fiskerier – 15 % av den globale totalen – og opp mot 20 millioner tonn fra marikultur (alger ikke medregnet). Kina er således verdens største produsent i begge kategorier. Eksporten av sjømat var samme år på 18 milliarder dollar – også her verdens klart største. Deler av dette er reeksport av produkter basert på importert råstoff. Men en voksende middelklasse gir økende etterspørsel etter sjømat på hjemmemarkedet, noe som kan tilsi mindre reeksport over tid.
En betydelig del av de kinesiske fangstene kommer fra fjernfiske, enten i internasjonalt farvann eller i andre lands soner. En nylig rapport til EU-parlamentet anslår dette til 3–4 millioner tonn, altså en firedel til en tredel av de totale fangstene fra kinesiske fartøy. Kina har en fiskeflåte på rundt en halv million fartøy og har i nyere tid bygd opp en stor fjernfiskeflåte. Anslag over antall fartøy i fjernfiske varierer, men det dreier seg om flere tusen. En reportasje i Financial Times tidligere i år anslo dette til rundt 10.000, og det finnes både høyere og lavere anslag.
Kinas fjernfiskeaktivitet
Denne aktiviteten foregår i alle verdens hav. Den er drevet av hensyn til matforsyning og behov for fôr til en voksende akvakulturnæring. Aktiviteten er støttet med omfattende statlige subsidier, spesielt til drivstoff.
Det er reist kritikk mot kinesiske myndigheters manglende kontroll og håndhevelse over fjernfiskeaktiviteten blant annet i farvannene til afrikanske kyststater, i det sørvestlige Atlanterhavet og flere steder i Stillehavet.
Kina anklages for ikke å iverksette nødvendige tiltak mot ulovlig, urapportert og uregulert (UUU-) fiske. Kina topper således Global initiative Against Transnational Organized Crime sin rankingliste over UUU-land med god margin til nummer to (Russland). Det er også klare geopolitiske overtoner i en del av denne aktiviteten. Dette gjelder ikke minst i Sør-Kinahavet der fiskefartøy deltar i operasjoner som skal befeste Kina sine krav på havområder der.
Havrettslig posisjonering
Kina sluttet seg til Havrettskonvensjonen i 1996 (samme år som Norge). Men ikke minst i Sør-Kinahavet – et 3,5 millioner km² havområde omkranset av Kina, Taiwan, Filippinene, Indonesia, Brunei og Vietnam – er den kinesiske ageringen omstridt.
Alle disse kyststatene gjør krav på deler av Sør-Kinahavet, og Kina krever det meste. Det har derfor ikke vært mulig å trekke omforente marine grenser i dette havområdet, som er et av verdens travleste og omgitt av folkerike land der fisk er viktig i kosten.
Kina, som har en om lag 5000 km lang kystlinje, gjør krav på nesten hele Sør-Kinahavet. For å bygge opp under kravet har landet etablert en rekke kunstige øyer og installasjoner her. Andre land i regionen motsetter seg de kinesiske fremstøtene, da de griper inn i deres havområder.
Filippinene anla en sak mot Kina ved en internasjonal voldgiftsdomstol, der en dom fra 2016 i hovedsak gikk i Kina sin disfavør. Kinesiske krav og aktiviteter går langt utover det reglene i havretten tilsier og krenker andre staters rettigheter.
Geopolitikk
Kina er ikke alene om å ha konflikter med naboland over havområder eller ha mangelfull kontroll og håndhevelse av fjernfiskeflåten. Men her er det for det første et omfang som er unikt, med flere tusen fartøyer som fisker i andre lands soner og i internasjonalt farvann. For det andre er det koplinger mellom fiskerier og geopolitiske ambisjoner der fiskefartøy deltar i operasjoner som har lite med fiske å gjøre. Og for det tredje er kinesiske fiskefartøy aktive over store deler av verden. Kinas agering i havpolitiske konflikter og den enorme innsatsen i fiskerier verden over tilsier at dette bør være et sentralt tema i geopolitiske analyser fremover.
