I den siste tid har høringen om havdeling fått ekstra oppmerksomhet. Her må jeg stille meg i kø sammen med de som reagerer på høringsfristen og de foreslåtte planene og tiltakene som skal avgjøres og eventuelt innføres på rekordtid.
Enorm saksmengde
Meget inngripende forslag med vidtrekkende konsekvenser for mange aktører. Det var derfor en lettelse å lese at det vurderes å skyve på høringsfristen. Nå er bare spørsmålet hvorvidt det faktisk blir utsatt og hvor lang tid man faktisk får på seg.
Samtidig pøses det ut andre viktige saker, slik som ny høring på strukturgevinstene og grunnrenteskatt i fiskeriene. For meg er det påfallende hvordan store og viktige saker samles opp og spys ut på tidspunkt hvor folk avvikler ferie og er mer eller mindre koblet av og utilgjengelige.
Mange av sakene kunne vært håndtert tidligere, men det virker som om det utsettes enten til siste øyeblikk eller samles opp slik at saksmengden blir enorm. Alternativt allmenngjøres sakene når folk flest er mer utilgjengelig enn ellers, eller en kombinasjon av ovennevnte.
Rapporter i en skuff
Veldig ofte blir resultatet det samme: Næringa signaliserer høyt og tydelig at det som foreslås er uaktuelt, umulig eller uholdbart. Sakene blir som regel utsatt eller forsøkt tilpasset med arbeidsgrupper hvor næringa i større grad er involvert, enkelte forslag blir også bare borte og blir aldri innført.
Så har man de gangene hvor man har en forutgående prosess. En arbeidsgruppe hvor alle involverte er invitert og det avstedkommer en mangesidig rapport. Rapportene har poenger, statistikk og data og arbeidsgruppens medlemmers syn får utspill.
Rapportene blir offentliggjort. Næringa kommer med sine innspill – man er langt fra enige i det som står i rapporten. Så er det de som presiserer at rapportene ikke må ligge og støve ned i en skuff, men så ligger rapporten og støver ned i en skuff, til forholdene er såpass endret at innholdet ikke lenger har den samme verdien eller nytten.
Det er ikke for å peke fingre eller påstå at noen har gjort eller gjør en dårlig jobb. Samtidig er det påfallende klassisk. Mangel på råstoff, stabilitet og forutsigbarhet er vel næringas største utfordringer. Det man ikke får gjort noe med, får man jobbe med og rundt. Det man kan gjøre noe med burde raskt krysses av listen, slik at man målrettet kan jobbe mot best mulig løsninger på de tingene man ikke kontrollerer.
