Vi har et veletablert næringsliv, godt lovverk, et åpent samfunn preget av høy tillit og et fungerende trepartssamarbeid. De fleste arbeidstakere i Norge har gode lønns- og arbeidsvilkår, og de fleste bedrifter etterlever lover og regler.
Vi får den lønnen vi skal ha og vårt arbeid bidrar tilbake til fellesskapet gjennom skatter og avgifter. Et slikt arbeidsliv er helt essensielt for å kunne opprettholde den norske arbeids- og velferdsmodellen. Likevel møter vi som arbeider mot arbeidslivskriminalitet og sosial dumping en del av arbeidslivet som slett ikke preges av denne ryddigheten, og der helt andre spilleregler gjelder. Både «Verftsprosjektet» i Møre og Romsdal og «Limesaken» på Østlandet gir eksempler på dette.
Hva er arbeidslivskriminalitet? Arbeidslivskriminalitet forstås som handlinger som bryter med norske lover om lønns- og arbeidsforhold, trygder, skatter og avgifter, gjerne utført organisert, som utnytter arbeidstakere eller virker konkurransevridende og undergraver samfunnsstrukturen.
Tverretatlig samarbeid
Dette er en kompleks og profittmotivert kriminalitet, som favner mange etater og mange etaters regelverk. For å lykkes trenger vi tverretatlig samarbeid, som formaliserte a-krimsamarbeid og a-krimsentre rundt om i Norge. Gjennom dette samarbeidet skal vi bidra til å nå mål om å forebygge, kartlegge, avdekke og bekjempe arbeidslivskriminalitet. Vi arbeider mot virksomheter, arbeidstakere og oppdragsgivere. Vi er til stede i alle bransjer, primært gjennom tilsyns- og veiledningsarbeid.
Med de forutsetningene som er gitt til å drive virksomhet i Norge, skulle det kanskje være unødvendig å føre tilsyn og kontroll. Realiteten er en helt annen. Vi som arbeider med arbeidslivskriminalitet møter et arbeidsliv med gråsoner og betydelig mørkere sider, der arbeidstakere utnyttes og regelverk forsøkes omgås eller ikke etterleves.
De svake blir utnyttet
Realiteten er at mennesker blir utnyttet i arbeidslivet i Norge, og omfanget er stort. Vi møter ofte arbeidstakere som ikke kjenner sine rettigheter eller plikter. De kommer ofte fra land utenfor Skandinavia. Mange snakker kun sitt eget morsmål, og noen er analfabeter. De kommer fra en helt annen kulturell bakgrunn. De aller fleste mangler kunnskaper om den norske velferdsmodellen. Mange kommer fra fattige kår i hjemlandet. Fagorganisering kjenner de fleste ikke til. Noen av arbeidstakerne vi møter er mer sårbare enn andre.
Et eksempel kan være en arbeidstaker fra et asiatisk eller afrikansk land som har midlertidig opphold i et EØS-land. Når han blir sendt på oppdrag til Norge, er han i en potensiell sårbar situasjon og helt prisgitt sin arbeidsgiver. Mange er fornøyde bare de har et arbeidsopphold i Norge, selv om det involverer lange arbeidsdager, dårlige boforhold og en lønn på eksempelvis 80 kr per time. Hvis en arbeidstaker melder fra om negative forhold til norske myndigheter, kan konsekvensen være at de mister jobben eller opparbeider seg gjeld til virksomheten.
Verftsprosjektet
A-krimsamarbeidet i Møre og Romsdal har gjennom flere år arbeidet med et prosjekt rettet mot verftsindustrien, og vi offentliggjorde en rapport i mai i år, der vi blant annet pekte på funn, risikoer og modus. Vi har samarbeidet med det europeiske forskningsinstituttet HEUNI, som jobber med arbeidsforhold i Europa. I prosjektet kontrollerte vi 78 ulike underleverandører ved 8 verft i Møre og Romsdal i tidsrommet 2020–2021. Vi har hatt dialog med 481 arbeidstakere fra de 78 underleverandørene.
Verftsindustrien i Møre og Romsdal har en svært stor andel utenlandsk arbeidskraft fra hele verden. Omtrent halvparten av arbeidstakerne vi snakket med opplyste å få betalt langt under bransjens minstelønn.
Vi traff virksomheter som ikke var registrert med norsk organisasjonsnummer, og som ikke hadde innrapportert sine oppdrag. Vi traff arbeidstakere som ikke var registrert i Norge og som ikke hadde gjennomført ID-kontroll. Vi pekte på at dette medfører stor risiko for at Norge går glipp av betydelige skatteinntekter. Vi beskrev lange leverandørkjeder og manglende kontroll over underleverandører. Vi trakk frem store sprik mellom arbeidsgiveres og arbeidstakeres perspektiver, spesielt knyttet til arbeidstid, pauser og lønn.
Mens arbeidstaker oppga å arbeide 54 timers uke, oppga arbeidsgiver at arbeidstakeren arbeidet 37,5 timer per uke. Det er ikke ulikt i andre bransjer. Ved å ikke føre oversikt over reell arbeidstid, påvirkes blant annet lønn og tillegg i lønnen. Det påvirker også individet på andre måter, gjennom økte belastninger og økt risiko for skader og ulykker. Og alt i alt gir dette useriøse virksomheter fortrinn i konkurranse med andre, fordi tjenestene presses i pris og blir billigere.
«La det skure å gå»
Eksemplene ovenfor ser vi i flere bransjer. Faktumet er at arbeidstakere utnyttes i det norske arbeidslivet. Det er en «la det skure å gå»-mentalitet blant enkelte. Seriøse bedrifter taper markedsandeler og kontrakter. De useriøse stikker av med de lukrative avtalene uten at dette gagner arbeidstakerne. Er det slik vi ønsker at deler av norsk arbeidsliv skal være?
Er det slik vi ville behandlet egne norske borgere? Ved å benytte virksomheter, der arbeidsgivere gir sine arbeidstakere dårlige lønns- og arbeidsvilkår, bidrar man til at bedrifter ikke konkurrerer på like vilkår. Dette vil påvirke den norske velferdsstaten i negativ retning, slik man har erfart i andre land.
Så hvem har ansvaret for å ta tak i dette? Er det bedriftseiere, kommunene, ansatte i virksomhetene, fagforbundene eller er det en forventning til at tilsynsmyndighetene har ansvaret for å ordne opp i dette? Og hva med forbrukere og oppdragsgivere? Kan vi alle ha et ansvar?
Det angår mange
Ja, mener vi. Vi har et felles ansvar for forhold som til syvende og sist påvirker samfunnet vårt og velferdsstaten slik vi kjenner den. Det er ofte enkelt å slå seg til ro med at «dette angår ikke meg». Men forbrukere kan gjøre gode valg ved kjøp av varer og tjenester. Det angår bedriftseiere som etablerer et arbeidsmiljø og inngår avtaler med underleverandører.
Det angår oppdragsgivere som inngår kontrakter. Vi erfarer kontrakter av et slikt omfang og karakter at underleverandører ikke vil kunne klare å oppfylle sine lovkrav. Arbeidstakere og fagforeninger står i en unik posisjon til å snakke med arbeidstakere og fange opp avvik. Vi som a-krimsamarbeid har blant annet et ansvar for å kontrollere, sanksjonere og veilede, og vi tar gjerne mot tips fra dere alle. Alle kan vi bidra for et bedre arbeidsliv.
Vi er alle tjent med et ryddig arbeidsliv, både på kort og lang sikt, for individet, organisasjoner og samfunnet som helhet.
Det tverretatlige arbeidet mot arbeidslivskriminalitet fortsetter å bedre forholdene i arbeidslivet, og vi vil bli å finne i alle bransjer også fremover. Ikke bli overrasket om vi kommer på tilsyn i din bedrift. Vi gjør dette for å bedre arbeidsforhold for alle arbeidstakere, for å bidra til at virksomheter kan konkurrere på like vilkår, for å sikre at riktige skatter og avgifter betales og til syvende og sist for å sikre en god norsk velferdsstat.
