Havvindparkene som er planlagt i Norge krever mye sjøareal, og sammen med andre mulige «nye» marine næringer, som offshore akvakultur og marin gruvedrift, er resultatet økt press på arealene. Disse arealene overlapper delvis med foreslåtte verneområder, noe som også kan betraktes som en faktor som øker presset på arealene. Selv om ikke alle land må verne 30 % av havarealet har Norge som mål å følge retningslinjene som ble avtalt under forhandlingene i Montreal om den globale naturavtalen. Utover dette er sjøareal er brukt av de tradisjonelle næringene først og fremst fiskeri.
Spesielt i den sørlige delen av norske farvann er det temmelig trangt. Bruk av samme areal til flere ulike formål burde derfor bli tatt i betrakting for at dette presset kan reduseres, og vi bør utvikle nye metoder for å øke bærekraftig bruk av havet slik at vi kan ha glede av havet for de ulike næringene også i fremtiden.
Bedre egnet med akvakultur
Havvind egner seg av tekniske grunner dårlig til samdrift med fiskeriene. Fortøyninger for flytende havvindturbiner og kostbare, sofistikerte kabler gjør at de fleste fiskerier ikke kan utføres på arealer der det finnes havvindparker, men det har blitt utført eksperimenter med statiske fiskeredskaper, som teiner, innenfor havvindanlegg i andre land, noe som viser at det fins muligheter. Utenfor en aktsomhetssone vil fisket kunne fortsette som før. Imidlertid kan akvakultur egne seg bedre til kombinasjonsdrift med havvind. EU har over en tiårsperiode gjennomført flere forskningsprosjekter som utreder sambruk mellom ulike marine næringer, først og fremst havvind og akvakultur. Det er utviklet flere konsepter for slike såkalte «multi-use»-systemer, som muliggjør sameksistens av flere næringer.
Det er også viktig å plassere havvindparkene optimalt, både når det gjelder vindforhold, og slik at «fotavtrykket» som påvirker havmiljøet og andre næringer blir så lavt som mulig.
Aktuelle havvindområder i norsk sektor er fra naturens side åpne, værharde områder, med god avstand til kysten, og gode vindforhold. Generelt er lavtrofisk akvakultur, det vil si dyrking av skjell eller makroalger teknisk enklere i slike åpne havområder enn fiskeoppdrett. I det europeiske «fyrtårnprosjektet» OLAMUR, som Havforskningsinstituttet koordinerer på vegne av 25 partnere i 8 land dyrkes blåskjell, sukkertare og havsalat innenfor områdene for store havvindparker i dansk og tysk sektor i Nordsjøen og Østersjøen. Liknende konsepter for samdrift, med ulike typer akvakultur og energiproduksjon, blir testet i EU-prosjektene UNITED og ULTFARMS. I OLAMUR vil også analyser av skjell, tare og havsalat som blir produsert være sentralt. Vi planlegger å kartlegge både eventuelle forurensninger og næringsinnhold i alger så vel som skjell. Vi skal også utvikle protokoller for biosikkerhet.
I tillegg blir påvirkningen fra energiproduksjonen undersøkt og «best practices» for sameksistens utviklet.
Tareproduksjon
Lavtrofisk akvakultur kan gi god sjømat til humant konsum, men også til dyre- og fiskefôr. Avhengig av art og lokalitet kan tare og havsalat også ha et stort bruksområde som råstoff til en rekke nyttige kjemikalier. Opptak av CO₂ i tare kan utnyttes som karbonfangst, og opptak av næringssalter i tare og partikler (alger og bakterier) i skjell kan i noen områder brukes til å forbedre vannkvalitet, noe som igjen kan komme fiskeriene til gode.
Norge har per i dag en tareproduksjon på ca. 160 000 tonn, og nesten alt er villfanget. Økt dyrking av tare, gjerne i samdrift med vindparker, vil kunne lette presset på de ville tareressursene og gjøre det lettere å styrke vernet av tareskogen.
