Jeg har stor forståelse for det! Samtidig tenker jeg at det store flertall vil justere seg, enten det blir sånn eller slik. Selv om næringa kan oppleve frafall i tiden fremover, vil den bestå også gjennom disse utfordringene.
Under forutsetning av at varslede tiltak vil inntre slik de er forespeilet og at andre tiltak diskuteres, tror jeg allikevel vi vil se en stagnasjon i rekrutteringen (i tillegg til frafall). Potensielt vil historien gjenta seg: Det vil ikke være en attraktiv næring og for flere vil det være «en siste mulighet», heller enn en drømmejobb hvor det knives om studieplassene.
Hva skal man vektlegge?
Med det sagt, er det utrolig viktig at vi ivaretar våre interesser i et internasjonalt perspektiv. Og det gjelder forhandlinger på alt fra fiskeri, mattrygghet, handel og annet. Jeg er ikke i tvil om at flere og kanskje alle våre representanter er erfarne forhandlere som stiller godt forberedt når de skal treffe sine motparter over forhandlingsbordene.
Forutsetningene som ligger til grunn, er vel en del annerledes enn de har vært tidligere. Selv om blant annet sertifiseringer har vært tema gjennom flere fiskeriforhandlinger, er også verdensbildet ganske annerledes. Å balansere på den knivseggen det faktisk er, for å oppnå best mulig resultater er sikkert både spennende og utrolig frustrerende til tider!
Hvilke hensyn skal man vektlegge? Og dersom man velger en slik løsning, hvilke konsekvenser vil det få? Og da har man jo ikke engang vurdert motpartens standpunkt. Om man i tillegg tar med et ustabilt verdensbilde inn i betraktning, så kan selv en durkdreven sjaman slite med å fortelle hva det faktiske resultatet blir!
De faktiske resultatene ser man ikke før etter en stund uansett. Og oppi det hele, så har man gjensidigheten og de ulike synergiene de ulike forhandlingene har på hverandre. Det nytter ikke å lande fiskeriforhandlinger med masse makrell tilbake i kofferten, om man ikke har gode avtaler med landene man skal eksportere makrellen til! Det gjelder jo både i forhold til mattrygghet, toll også videre.
Tett og god dialog er nødvendig
Med andre ord – om forhandlingene i seg selv ikke er kompliserte nok, så gjelder det hele tiden å avveie og vurdere opp mot det som skjer rundt. Jeg tipper at best resultat av det oppnår man ved tett og nær dialog med hverandre og på tvers av ulike etater, myndigheter, politikere, organisasjoner og i enkelte tilfeller også med enkeltaktører.
Men er vi egentlig gode nok på det? Denne tette og nære dialogen på tvers? Hvordan løses det andre steder? Burde vi kanskje hatt noen med et overordnet ansvar for dette? Med tanke på hvor viktig våre sjømatressurser har vært og er for oss, og hvor potensielt enda mer viktig det kan bli for oss i fremtiden, burde det kanskje vært på sin plass at det er noen som formelt samordner dette og ivaretar våre interesser rundt de internasjonale forhandlingene som går på sjømat, markedsadgang og andre tema i internasjonal sammenheng?
Kanskje er det utelukkende det som er arbeidsområdet? Ikke å kombinere det med alt fra generelle reguleringer, struktur, tilbakefall og så videre? Spisskompetansen vil fremdeles hentes fra akkurat de samme stedene som i dag, nettopp fordi næringen er såpass komplisert og flerfoldig. Men det vil frigjøre kapasitet i også denne enden. Helt ærlig mener jeg vi både bør ta oss råd og tid til å vurdere dette grundig.
Korte, effektive møter
Da pandemien var over oss, oppfatter jeg det som at mange fikk et lite løft i form av tettere dialog med både myndigheter, andre organisasjoner og enkeltaktører i næringen. Plutselig fant man ut at man ikke måtte treffes en plass og booke møterom, pausemat og sette av tid til flytur.
Korte møter som var akk så viktige, men som tok en hel dag pluss å få gjennomført, kan nå gjøres i pysjbuksa fra kjøkkenbenken om man ønsker. All heder og ære til de som skjønner at en kort statusoppdatering på teams, ikke trenger å være mer enn kort når det ikke er noen status å oppdatere, men som løper på overtid når det koker i alle dampkjelene.
Ikke slutt med det – verdifull informasjon når vanskeligere og i enkelte tilfeller ikke frem i det hele tatt når det skal via jungeltelegrafen, ens respektive nettside eller et generelt nyhetsbrev som sitter fast i spamfilteret. Ville det ikke vært så mye enklere om det var en instans på toppen som ivaretok dette og sørget for at den relevante informasjonen fikk gjensidig adgang som er så sårt tiltrengt? Å stille til forhandlinger med kortene tett til brystet er kanskje fornuftig, men man må være sikker på at man har alle kortene med seg.
