Et sentralt mål i fiskeriforvaltningen er å bevare artene det fiskes på, slik at bestandene gir en varig avkastning. Mange fiskerireguleringer bidrar også til å beskytte andre deler av naturen i havet.
Internasjonale føringerF
Statens rettslige forpliktelser til å bevare og forvalte levende marine ressurser følger av Havrettskonvensjonen og FN-avtalen om fiske. Nylig er det også vedtatt bevaringsmål i Konvensjonen om biologisk mangfold (CBD). Disse er ikke rettslige forpliktelser, men politiske mål. Et av 23 delmål i det globale rammeverket for biologisk mangfold er at 30% av verdens land- og havområder skal være «bevart og forvaltet» innen 2030. Målet kan nås på to måter: gjennom verneområder eller ved «andre effektive arealbaserte bevaringstiltak». Fiskerireguleringer faller i kategorien arealbaserte tFff7Filtak.
CBD har også vedtatt en frivillig veileder for hvordan bevaringstiltak skal vurderes som «andre effektive arealbaserte bevaringstiltak». Kriteriene her sier blant annet at slike tiltak ikke bør overlappe med verneområder, for å unngå dobbelttelling når bevaringsprosenten skal beregnes. Videre bør området tiltaket gjelder for være forvaltet av en myndighet og være varig over tid. Og reguleringene bør ha en bevaringseffekt for natur utover selve målarten.
De siste årene har det vært en rekke internasjonale initiativer for å tydeliggjøre hva disse kriteriene kan bety i praksis. Både i Verdens matvareorganisasjon FAO, i Den nordøstatlantiske fiskerikommisjonen NEAFC, i Den internasjonale naturvernunionen (IUCN) og i Det internasjonale rådet for havforskning ICES har det vært arbeidet med tilpasning av disse kriteriene til fiskeriforvaltningens virkelighet. På statlig nivå har man blant annet gjennomført liknende øvelser i Canada og USA.
Hva med Norge?
Det er lange tradisjoner for arealbaserte fiskerireguleringer både i Norge og andre land som driver aktiv fiskeriforvaltning. Velkjente eksempler i Norge er begrensninger på hvor det kan fiskes med gitte redskaper, fredning av korallrev og beskyttelse av sårbare havområder under visse havdyp.
Havressursloven har en rekke bestemmelser som hjemler arealbaserte bevaringstiltak. Loven har et generelt forbud mot høsting med trål innenfor territorialgrensen. Her er det unntak for blant annet taretråling og reketrål under visse dybdegrenser. Bestemmelsene i loven om gjennomføring av høsting gir også anledning til å innføre forbud mot fiske i visse områder – her er beskyttelse av korallrev et eksempel.
Loven gir også anledning til å innføre forbud mot å fiske i visse områder. Havressursloven har dessuten en overordnet føring om at det skal legges vekt på en økosystembasert tilnærming som tar hensyn til leveområder og biologisk mangfold. Ordet «vern» brukes ikke om fiskerireguleringene. Det er bare tiltak som er hjemlet i miljølovgivningen som omtales som «vern».
En første gjennomgang av CBD veilederen anvendt på norske fiskerireguleringer ble gjort av Havforskningsinstituttet i 2020. En rekke arealbaserte fiskerireguleringer ble gjennomgått, herunder reglene om beskyttelse av sårbare bunnhabitater, fjordlinjer, hummerfredningsområder og trålforbudet innenfor territorialgrensen. En ny gjennomgang er under utarbeidelse nå, basert på en tilnærming utviklet av Det internasjonale rådet for havforskning ICES og i lys av ny kunnskap om havområdene.
Hva så?
Det som i Norge omtales som «naturavtalen» med 30/30 målet inneholder ikke rettslige forpliktelser, men er en politisk viljeserklæring. 30% av målet er globalt og ikke nasjonalt eller lokalt. Og det kan diskuteres om prosentmål egentlig har så mye for seg. Men det er uansett viktig å vurdere og belyse fiskeriforvaltningens bidrag til marin bevaring i overordnet forstand. Ikke minst fordi slike «andre effektive arealbaserte bevaringstiltak» kan ha betydelige positive effekter for marin natur.
Slike bevaringstiltak skal også inngå i rapportering av måloppnåelse til CBD. Den såkalte «verneprosenten» har til nå stort sett vært beregnet på grunnlag av marine verneområder, selv om disse i en del tilfeller rundt om i verden er papirparker uten reelt vern. Det er også viktig å bidra til gode praksiser i vurdering av «andre effektive arealbaserte bevaringstiltak», både på nasjonalt nivå i regi av fiskerimyndighetene og i internasjonale havområder i regi av regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner.
