Røkke ranet kysten og stakk av, ifølge Bergstø. Det er grunnen til at hun ba ham ryke og reise under helgens landsmøte i Sosialistisk Venstreparti.
Hva ønsket Bergstø å oppnå, der hun sto på talerstolen, vill i blikket, med fektende armer, nærmest ropte fra talerstolen at Røkke kunne ryke og reise for hennes del? For undertegnede vekket hun i hvert fall ikke sympati.
Saken hun sikter til er en interessant historie i hvordan Kjell Inge Røkke på 1990-tallet fikk muligheten til å samle trålkvoter i Finnmark og omgå deltakerloven, med god hjelp fra politikere. Bergstø burde kanskje like mye hytte knyttneven mot sine politikerkollegaer, som gjorde det mulig å uthule en leveringsplikt som skulle sikre landindustrien råstoff.
Frelseren Røkke
Etter deltakerloven skal myndighetene ha full kontroll med hvem som eier fiskeflåten. Hovedprinsippet er at eierne skal være aktive fiskere. Fiskeriselskaper, eller andre, kan bare eie fartøy på spesiell tillatelse fra myndighetene. Den tillatelsen ga myndighetene Røkke. Han fikk kjøpe trålere med avtaler om levering til produksjonsanlegg i Finnmark.
Kravet var at denne leveringsplikten skulle videreføres. Røkke lovte dyrt og hellig at leveringsplikten skulle han overholde. Han reiste rundt og besøkte anlegg, tok på seg hvit plastforkle og lot seg avbilde med jentan på fileten. Ordførere var fornøyde og tenkte at nå er arbeidsplassene reddet. Industrien som har slitt med lønnsomhet i alle år, hadde fått sin frelser.
Uthulingen startet
Så viste det seg at leveringsplikten ikke ble overholdt. Fisken gikk ikke tilbake til de anleggene kvotene tilhørte. Det godtok myndighetene. De godtok også forslaget om at det var nok at landanleggene fikk tilbud om fisken. Altså ble leveringsplikten erstattet med en tilbudsplikt. Fra å være pliktig til å levere fisken til egne anlegg, holdt det nå at egne anlegg fikk tilbud om råstoffet. Var noen andre villig til å betale en annen pris, kunne fisken leveres der.
Så viste det seg at tilbudspliktene ikke hadde så stor betydning for å skaffe råstoff til egne anlegg og det gikk ikke lang tid før også tilbudsplikten ble skrotet.
Årene gikk. Røkke kunne vise til dårlig lønnsomhet i landanleggene. Det er sikkert ikke vanskelig når man eier både fiskerettighetene og på landsiden, ble det sagt.
Hans neste mål ble å dele opp eierskapet i ett som eier i flåten og ett som eier landanleggene. Det klarte han etter mange diskusjoner. Selskapet Havfisk ble Norges største trålrederi. Norway Seafoods ble Europas største selskap innen foredling, salg og distribusjon av hvitfisk.
Solgte seg ut
I 2016 ville Røkke selge seg ut av næringen. Kjøper av begge selskapene var Helge Møgster hovedeier i Lerøy Seafood Group, som etter kjøpet ble hovedaksjonær i selskapene.
Kjell Inge Røkke kunne hente ut en gevinst fra salget på 1,6 milliarder kroner, ifølge Nettavisen. Da hadde han vært eier i over 20 år.
Kjøpet ble godkjent av Nærings- og handelsdepartementet.
I 2016 anbefalte en ekspertgruppe, nedsatt av nedsatt av Nærings- og fiskeridepartementet med Ragnar Tveterås som leder, å avvikle både bearbeidingsplikten og tilbudsplikten. Begrunnelsen var at den var så uthulet at den i praksis har liten betydning. Etter anbefaling fra ekspertgruppen, la daværende fiskeriminister Per Sandberg (Frp) fram forslag om å avvikle pliktsystemet mot en kompensasjon. Men på grunn av stor motstand, trakk han forslaget.
Og der står saken i dag.
SVs sak
SV har i alle år krevd at trålerne det opprinnelig var knyttet leveringsplikt til, skal tilbakeføres der de er hjemmehørende. Så langt har de ikke klart å få politisk gjennomslag for forslaget. Det spørs om Bergstøs retorikk har fremmet saken. Næringsminister Jan Christian Vestre (Ap), ønsker heller utflytterne velkommen tilbake.
Skal Bergstø vinne respekt med SV alternative fiskeripolitikk, nytter det ikke å komme med kanonsalver à la de hun serverte årsmøte i sin åpningstale. Bergstøs kritikk av Røkke framstår som dogmatisk og rett-troisk, og fungerer dårlig i dagens samfunnsdebatt. Det bør hun lære seg hvis hun ikke skal støte velgere fra seg. Her har hun mye å lære av sin forgjenger, Audun Lysbakken.
Skal vi ha respekt for politikere, må politikere også kunne vise respekt. Overfor alle mennesker. Også de rike.
