Magasinet du nå sitter og blar i gir vi ut i anledning 100-årsjubileet vårt. I løpet av vinteren har vi presentert 100 tilfeldige mennesker på kysten. Vi har latt folk i næringen snakke med sin stemme. Vi presenterer hun som jobber på rederikontoret, han som ikke kunne tenke seg et annet liv enn å være fisker, hun som har arvet familieforetaket og han som snublet inn i næringen. Alle disse 100 menneskene, med sine unike historier, har vi samlet i denne spesielle papirutgaven. Du kan selvsagt også lese alle historiene her på fiskeribladet.no.
Begynte i Oslo
Nyhetsformidleren, institusjonen og historiefortelleren Fiskeribladet jubilerer i 2023. Det som en gang var et medlemsorgan for norske fiskere er i dag en høyst levende og oppegående næringsavis, på ingen måte preget av den elde og slitasje som mange andre 100-åringer er.
Det hele begynte som Fiskeren i april 1923. Avisen ble etablert av Norges og Handels Sjøfartstidende (NHST) i Oslo, men flyttet etter tre år til Bergen og ble omdøpt til Fiskaren med «a». I nyere tid ble det FiskeribladetFiskaren, mens vi i dag bare er Fiskeribladet. Hele tiden med merkelappen en avis for næringene på kysten. Kjært barn har som kjent mange navn.
Det er lenge siden 1923. Eksempelvis bodde det 2,7 millioner mennesker i Norge det året. I dag nokså nøyaktig dobbelt så mange. Arbeiderpartiet ble splittet, og Norges Kommunistiske Parti etablert. Otto Albert Blehr var Venstre-statsminister, og nasjonen var preget av uro og klassekamp. I dag er Venstre langt unna en statsministerposisjon, og Norge er mer preget av velstand og harmoni enn konflikt.
Solgt til næringen
Noen år etter etableringen ble avisen solgt til næringen. Siden har både Norges Fiskarlag og Norges Sildesalgslag eid den. I nyere tid var også Norges Råfisklag inne på eiersiden.
I 1998 kjøpte tidligere Dagens Næringsliv-sjef Kåre Valebrokk avisen tilbake til NHST, og deretter tok samarbeidet med havbrukspublikasjonen IntraFish form.
I 2008 ble Fiskaren fusjonert med Fiskeribladet, og avisen fikk det klingende navnet FiskeribladetFiskaren. Sistedelen av navnet ble skrotet i 2017, og salgslaget i Tromsø solgte seg ut i 2019. Siden har vi vært fulleid av NHST (i dag DN Media Group).
For et mediehus og bedrift er det ganske imponerende å bli 100 år, i alle fall med tanke på de store endringene mediebransjen har vært gjennom. Fra å være fullformatavis til i dag bli hovedsakelig lest på mobiltelefonen.
I 2023 foregår 70 prosent av lesningen på telefonen. Papiravisens rolle er marginalisert. Digitaliseringen har endret måten å jobbe på. Deadline er ikke lenger en gang om dagen, men hele tiden.
Tidlig på nett
Vi var allerede før årtusenskiftet på internett, da med nettsiden fiskaren.no. Noen år senere var vi den første norske avisen som tok betalt for våre nyheter på internett. Mens de fleste andre mediehus ristet på hodet over betalingsiveren på kontorene på Bontelabo i Bergen, våget daværende redaktør Nils Torsvik å ta skrittet fullt ut. Han tok betalt for innhold også publisert digitalt.
I dag har alle gjort det samme. Det er ikke vanskelig å spå at Fiskeribladet hadde sett helt annerledes ut hadde ikke datidens ledelse våget å ta det offensive grepet.
Siden hjemflaggingen til NHST i 1998 har også det redaksjonelle produktet blitt styrket, og den kritiske journalistikken prioritert. Vi har journalister kysten rundt, og vi prioriterer å være der næringsutøverne er.
Alt dette har bidratt til at Fiskeribladet i dag er en uredd avis som skaper debatt og går inn i konfliktene i næringen. Å ta upopulære standpunkt er en del av hverdagen.
Upopulær og uredd
Fiskeribladet skal utfordre både statsråder og sentrale tillitsvalgte i næringen. Det har gjort oss både upopulær og omstridt. Det er imidlertid helt uproblematisk siden vi ikke skal ikke leses fordi vi blir likt, men fordi innholdet vårt betyr noe.
Det har blant annet ført til at avisen har vært helt sentral i å felle tre statsråder. Først Terje Rød-Larsen (Ap) i 1997. Han måtte gå på grunn av økonomisk mislighold først avslørt av redaksjonen i Bergen. I 2018 var det Per Sandberg (Frp) sin tur å måtte tre til side, etter at Fiskeribladet hadde avslørt den mye omtalte Iran-turen.
To år etterpå var det slutt for høyremannen Geir Inge Sivertsen. Han måtte etter få uker gå for økonomisk rot og hemmelig medlemskap i Frimurerlosjen, det siste avslørt av Fiskeribladet-redaksjonen. Det viser at journalistene har vært på vakt de siste årene.
Ikke én næring
Sjømatnæringen er ikke lenger én næring, men minst to; fiskeri og havbruk. Utviklingen i bransjen har også preget publikasjonens utvikling. I tradisjonell fiskerinæring har antall yrkesutøvere stupt, mens havbruksnæringen har styrket seg. Samtidig har de to bransjene bidratt til en voksende omliggende næring.
Endringene har ført til at Fiskeribladet har fokusert mer på villfisknæringen med omliggende bransjer, mens søsterpublikasjon IntraFish har konsentrert seg om havbrukssektoren. I fjor etablerte vi i tillegg Kystens Næringsliv, en publikasjon som skriver om leverandørindustrien på kysten.
Selv om mediene oppleves som forskjellige utad er vi én redaksjon innad. Journalistene i mediehuset jobber mer sammen enn det vi noen gang tidligere har gjort. Sammen dekker vi det som skaper verdiene i Norge, med et kritisk blikk fra kysten mot hovedstaden.
En vaktbikkje
Norsk sjømatnæring skal være glad for å ha en kritisk vaktbikkje som oss. Det er ikke alle bransjer forunt å ha medier som følger en næring så tett som vi gjør. Sjømatnæringen ville vært langt mer innadvendt og mer anonym i den norske offentligheten uten en kritisk fagpresse.
Hvordan framtiden til Fiskeribladet vil se ut er vanskelig å spå, men at det blir mindre papir og mer digitalt er ikke vanskelig å fastslå. Kampen om leserne vil tilspisse seg. Skal vi overleve tror jeg det er mer god, kritisk og tilstedeværende næringslivsjournalistikk som må til. Samt tydelige og uredde meninger.
Vel blåst, Fiskeribladet. Gratulerer og lykke til med de neste 100!
