Norge er landet med over seks ganger større havområder enn landareal, landet med verdens nest lengste kystlinje, og landet der våre største eksportvarer kommer fra nettopp aktivitet som skjer langs kysten og ute på havet.
I tillegg har vi en havforskning som er i verdensklassen, og vi er både initiativtaker til og leder av Høynivåpanelet for en bærekraftig havøkonomi (også kalt Havpanelet).
Ikke gode nok
Du skulle kanskje tro at alt dette gjør oss til det landet i verden som har mest fokus på ansvarlig havforvaltning? Dessverre er vi ikke helt der ennå. Til tross for at vi har forvaltningsplaner for norske havområder, egne planer for marint vern langs kysten samt regler for alle typer næringsaktivitet som skjer i havområdene våre, er vi faktisk ikke i nærheten av å være der vi trenger å være.
Dagens forvaltningssystem er dessverre ikke i stand til å godt nok håndtere allerede pågående arealkonflikt langs kysten og til havs. En konflikt som bare er i ferd med å eskalere med stadig nye aktiviteter som prøver å få plass på det samme havet.
Sameksistens er et nøkkelord. Dessverre er det også et ord som mange slenger rundt seg uten å ta innover seg at vi ikke akkurat har vært gode på verken sameksistens mellom næringer, eller enda viktigere, sameksistens mellom næringer og naturen som finnes langs kysten og i havet.
Helhetlig arealplanlegging
For å få til sameksistens, er vi nødt til å videreutvikle dagens forvaltningssystem til å innbefatte en helhetlig arealplanlegging. EU vedtok allerede i 2014 å ha arealplaner på plass i unionens havområder, og i mars 2021 var dette en realitet.
Disse planene er langt fra fullgode, men intensjonen med de er helt riktig. Hva de ulike havområdene skal brukes til må nemlig tydelig defineres, og naturen og de mange økosystemtjenestene i disse områdene må sees i sammenheng med summen av all menneskelig aktivitet og påvirkning.
Skal vi løse klimakrisen og naturkrisen, er det å ta vare på dyreliv og dyrenes leveområder helt avgjørende. Norge er forpliktet til dette gjennom både klimamålene i Parisavtalen og målene for å stoppe og reversere tapet av natur i den nye naturavtalen som ble fremforhandlet i Montreal før jul. En god arealplanlegging vil, i tillegg til å ta vare på livsgrunnlaget vårt, også gi en viktig og sårt etterspurt forutsigbarhet for næringene. Dette har fiskeriene etterspurt lenge, og jeg kunne ikke vært mer enig i at denne forutsigbarhet trengs.
Vi trenger mer natur
I tillegg til føringer for hva som bør prioriteres i et område, blir det også viktig å beskrive hva som ikke kan tillates i et område. Aktivitet som for eksempel kan ødelegge viktige gyte- og oppvekstområder, vandringsruter samt økosystemfunksjoner i kystsoner og havområder skal ikke kunne ha forrang noe sted.
Verdens dyrebestander har allerede stupt med gjennomsnittlig 69 prosent siden 1970 og frem til i dag, og er det én ting vi trenger, så er det mer natur. Da blir det viktigere enn noen gang å sørge for en havforvaltning som ikke bygger ned denne naturen, men som heller skjer på dens premisser.
Når vi først snakker om å få mer natur, må jeg nevne at marint vern er det beste og mest effektive verktøyet for å ta vare på og å bygge opp igjen natur. Og at dette vernet må skje på en helhetlig måte om det skal ha betydning. Det betyr vern gjennom naturmangfoldloven dersom det er områder innenfor 12 nautiske mil eller vern etter kommende havmiljølov for områder utenfor 12 nautiske mil.
Aktivitet i verneområder
Vern skal ikke forstås med at det skal settes en glassklokke over et område og å dermed stenge all menneskelig aktivitet ute. Nei, vern skal bety at det i mange tilfeller kan tillates aktivitet i et område, så fremt denne skjer i tråd med verneformål som er forankret i havforskernes vitenskapelige anbefalinger slik at ikke dyrelivet trues, leveområdene forringes eller økosystemfunksjonene ødelegges.
Naturen og dens verdi skal ha prioritet i marine verneområder – uten unntak. Marint vern må også sees på som et verktøy for å gi like spilleregler for alle deler av næringslivet. Derfor blir det så avgjørende at marint vern skjer etter et helhetlig lovverk som går på tvers av næringssektorer, slik at ikke en sektorlov overkjører en annen, og naturen til slutt ender opp med svarteper.
Bare gjennom en ansvarlig havforvaltning kan vi løse klima- og naturutfordringene vi har skapt for oss selv. Bare gjennom en ansvarlig havforvaltning kan vi sikre et sunt og levende hav, som er helt avgjørende for alt liv slik vi kjenner det på planeten vår. Vi må starte å se på en ansvarlig havforvaltning som om livene våre avhenger av det – for det er nettopp det de gjør.
