All fisk lukter penger. En del av dem stinker.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Dersom du, som meg, er så heldig å befinne deg i Lofoten om dagen, vet du at det finnes to typer folk. De som ruller vinduene opp når de kjører forbi de mange fiskehjellene, og de som ruller de ned. Tørrfisk og torskehoder henger tett i tett i den salte luften. Lukten er slående.

For oss som er vokst opp med umamibomben tørrfisk som helgesnacks, er lukten søtlig og appetittvekkende. For andre fremstår den kvalmende.

Økomkrims trusselvurdering

Men uansett hva man synes om lukten, er verdien på ressursen udiskutabel. I fjor leverte fiskeriene langs kysten villfanget fisk for nærmere 30 milliarder kroner. Samtidig kalte Økokrim fiskerikriminalitet for en av de største truslene mot velferdsstaten i sin forrige trusselvurdering.

Problemet ligger i hvordan fiskere og mottak samarbeider om å under- og feilrapportere fangsten. Kilder i næringen beskriver selv praksisen som «mafiavirksomhet». Underslagene er bygget på lojalitet og sterke tillitsbånd, hvor man dekker for hverandre.

Dersom Fiskeridirektoratets kontrollører venter på kaien, har fiskebåtene gjerne fått beskjed om dette lenge før de kommer inn for å lande fangsten.

Må kontrollørene ta ferge til mottak på øyer, kan fergemannskapet gi et hint om hvem som er på vei.

I et reelt eksempel, gjengitt i Fiskeribladet, leverte en båt 2350 kg fisk til et anonymisert mottak. Det mottaket meldte videre til myndighetene, var imidlertid bare 1800 kg, altså 550 kg mindre. Mottaket betalte fiskeren mer enn markedsverdi, 21 kroner kiloet i stedet for 18, for disse 1800 kiloene. Fiskeren hadde tilsynelatende kommet bedre ut med 18 kroner for hvert av de 2350 reelle kiloene.

Gevinsten ligger i at fiskeren nå får registrert å ha fisket mindre av sin kvote enn det som er realiteten. Denne kan derfor fiske de skjulte 550 kiloene på nytt. Mottaket kan på sin side selge de 550 kiloene med kritthvit torskefilet svart.

Torsk blir sei

En annen teknikk er å registrere den strengt regulerte torsken som sei når den leveres på mottaket. Fiskeren får lavere kilopris, men kan fiske kvoten på nytt. Mottaket kan kjøpe billig sei og selge dyr torsk. Vertikal integrasjon og kreativ bearbeiding skjuler svindelen.

Etter Økokrims alvorlige varsel i fjor, svarte fiskeriminister Bjørnar Skjæran (Ap) at regjeringen ville ta grep.

Store båter har lenge hatt krav om sporing og fangstregistrering. Nå ville regjeringen innføre disse på den mindre flåten også, båter på 15 meter og mindre.

Blant de nye reglene var et krav om at fiskerne skulle forhåndsrapportere hvor mye fisk de var på vei til mottaket med. Dette har møtt store protester. For en fisker som er alene på en liten båt i dårlig vær, kan det være krevende å få dette til.

Estimerer man feil ved et uhell, risikerer man å få straffereaksjoner, mens de som slipper unna, er de som samkjører tallene med mottaket. Det kan ha den uønskede effekten at flere gir seg hen til svindelen.

Mange fiskere har samkjørt en aksjon hvor de heiser piratflagget på fiskebåtene sine, som protest mot det de mener er en stempling av hele næringen som kriminell.

Ubekreftede rykter går om at det til tider har vært utsolgt for flagg på Biltema i Nordland.

Krevende og dyrt

Selv ønsker representanter for kystfiskerne seg hyppigere fysiske kontroller på kaiene. Men å kontrollere fiskerimottakene i nord, som får landinger fra fiskebåter til alle døgnets tider, over et enormt geografisk område og et lappeteppe av øyer, er enormt krevende og dyrt.

Nå har Fiskeridirektoratet et énsifret antall kontrollører i hele Nordland. De får kontrollert latterlige en prosent av landingene. Det er derfor forståelig at Fiskeridirektoratet og -departementet forsøker seg på en digital satsing, som er langt billigere. Problemet er at det må fungere også. Det hjelper ikke at fiskere og mottak må fylle ut et skjema digitalt, dersom de enkelt kan samkjøre.

Når Økokrim tar såpass i i sin trusselmelding, er det god grunn til det. Praksisen er sterkt konkurransevridende. Fiskere som ikke vil være med på svindelen, opplever å regelrett bli snytt for mye av fangstvekten. Å varsle om svindel beskrives som skambelagt, også blant fiskerne som selv er ofre. Samtidig taper samfunnet store summer i toll og skatt. Ingen vet hvor mye mer torsk som fiskes enn det som registreres, men enkelte anslår rundt 15 prosent.

Aller størst skadepotensial ligger i at den sårbare torskebestanden mister vernet kvotebegrensningene er ment å gi den.

Selv om det er dyrt å øke antall fysiske kontroller, gjør det piratene mer sjøsyke enn noe annet, og kan fort bli en god investering.

Uansett hva man måtte mene om den tørrfiskparfymerte lukten i Lofoten om dagen, er det svindelen som virkelig stinker.