Men praksis er en krevende læringsform. For at dette skal bli en bærekraftig og varig ordning, må myndigheter, partene i arbeidslivet og sjømatnæringa sammen med utdanningsmiljøene komme på banen og utvikle et tettere og mer forpliktende samarbeid.
Markante endringer
Norges fiskerihøgskole tilbyr en bred, tverrfaglig utdanning i fiskeri- og havbruksvitenskap. I løpet av studiet tilegner studentene seg teoretisk kunnskap og praktiske ferdigheter for arbeid innen en bedrift eller en annen instans i sjømatsektoren.
I fjor markerte vi at det var 50 år siden de første studentene ble tatt opp. Da fiskerifagsstudiet ble etablert, var ett av motivene å utdanne fiskeribyråkrater som hadde nær kjennskap til datidens fiskerinæring. Og for å få lov til å starte opp på studiet, måtte søkerne ha minst 18 måneders praksis fra fiskebåt, filetfabrikk, som rekepiller eller fra annet fiskerirelatert arbeid. Siden 1972 har norsk sjømatnæring forandret seg radikalt. Den mest markante endringen er at oppdrett har vokst langt over villfisknæringa både i volum og verdi. For å imøtekomme disse endringene har også studietilbudet endret seg. Fiskerifagsstudiet har skiftet navn til fiskeri- og havbruksvitenskap. Men ambisjonen om å utdanne kandidater som har nødvendige og relevante kunnskaper fra både naturvitenskap, samfunnsfag, teknologi og økonomi er den samme.
Praksisordning fra 2015
Av ulike grunner forsvant opptakskravet om praksis på 1990-tallet. Men etterspørselen etter mer relevans i studiet førte til at det ble innført en ny praksisordning i 2015 – ikke som en inngangsbillett til studiet denne gang, men som en del av studiet. I første omgang ble praksis tilbudt som et valgemne. De siste årene har imidlertid praksis blitt en integrert del av bachelorstudiet i fiskeri- og havbruksvitenskap. I femte semester skal studentene ut i praksis, fordelt på tre uker. Mellom praksisukene er det undervisning i sjømatproduksjon, i økonomi, strategi og marked, og studentene lærer seg også hvordan sektoren arbeider for å få til en mest mulig bærekraftig produksjon.
Forberedelse til praksis
Et av læringsmålene som praksis skal betjene, er at studentene skal få erfaring med autentiske og relevante arbeidslivssituasjoner. I god tid før første praksisperiode starter har praksisbedriftene utarbeidet utlysninger med stillingsbeskrivelser som studentene så søker på. Etter fordeling opprettes kontakt mellom studenter og kontaktperson i den aktuelle praksisbedriften, og det gjøres avtaler om reise og oppmøte.
Studentene blir også forberedt på praksis ved et seminar om etikk og bærekraft i sjømatsektoren. I tillegg kommer representanter fra hovedorganisasjonene og forteller om hvilke plikter og rettigheter man har som arbeidstaker i en sjømatbedrift.
For at praksis skal være vellykket som læringsform, er det avgjørende at det er et samsvar i forventninger mellom alle involverte parter, dvs. utdanningsinstitusjonen, praksisbedriften og studenten.
Hele verdikjeden
Opplegget vårt med praksis hadde aldri kommet i stand uten entusiasme og støtte fra arbeid- og næringslivet i sjømatsektoren. Det viktigst kriteriet for å bli praksisbedrift, er at dette er en relevant arbeidsplass for utdannete kandidater fra NFH. Det er en stor variasjon i porteføljen. Og denne uka tas våre studenter imot i oppdrettsanlegg, fiskeribedrifter, interesseorganisasjoner, Næring- og fiskeridepartementet, næringsavdelingen i fylkeskommunen, utviklings- og konsulentbedrifter, forsknings- og forvaltningsinstitusjoner og fiskesalgslag.
What’s in it for us?
Å tilrettelegge for studenter i praksis kan være krevende for en bedrift, og det er mye som skal på plass. Likevel forteller de fleste av våre samarbeidspartnere at dette også er en positiv erfaring. Med studenter i praksis kan de få et nytt og friskt utenfra-blikk på sin virksomhet, de kan få studenter med teoretisk innsikt fra studiet til å utføre aktuelle oppgaver de ellers ikke hadde hatt tid til, og de kan knytte tettere kontakt med fagmiljøet på universitetet.
Et annet motiv som går igjen, er at en sjømatnæring i omstilling trenger nye hoder for å løse morgendagens utfordringer. At bedriftene konkurrerer om de beste kandidatene, er en realitet. En representant for en av våre praksisbedrifter sa det lik: «Å ta imot en praksisstudent er for oss et tre ukers langt jobbintervju!» Et økende antall praksisbedrifter tilbyr ansettelser til ferdigutdannete studenter som de tidligere har hatt i praksis. Et ferskt eksempel på dette er Norges Råfisklag som i sommer ansatte to kandidater som hadde hatt praksis der – i tillegg til to de hadde fra før av.
Praksis skiller seg fra andre læringsformer ved at selve læringen foregår på andre arenaer enn i undervisningsrom på campus. Opplæringen av våre studenter ivaretas også av andre enn faglærerne, nemlig av kompetente veiledere ute i bedriftene, som kan variere fra røktere i flytedress på merdekanten i oppdrettsanlegg på finnmarkskysten til dresskledde byråkrater i departementet i Oslo.
Utfordringer
Til tross for at erfaringene med vårt praksisopplegg har vært positive, er det også utfordringer. En av dem er å sørge for at enda flere sjømatbedrifter kan ta imot studenter i praksis. Dette har med både økonomi, veiledningskapasitet og kompetanse i bedriften å gjøre. Likhet er et bærende prinsipp i høyere utdanning. Og vi mener at en liten familiedrevet sjømatbedrift på yttersida skal ha lik mulighet til å være vertskap for våre fiskeri- og havbruksstudenter som et av de store konsernene innen norsk havbruksnæring, eller Nærings- og fiskeridepartementet i Oslo. Til nå er det universitetet som har dekket utgiftene til reise og opphold, mens praksisbedriftene har sørget for å avsette tid og andre ressurser til veiledning. Men dersom praksis skal utvikles innen sjømatsektoren – og i andre sektorer – kan ikke utdanningsinstitusjonene og bedriftene alene bære kostnadene ved praksis.
I den siste utdanningsmeldingen framheves betydningen av kvalitet og arbeidslivsrelevans i høyere utdanning, noe vi slutter oss til. Fagre ord er imidlertid ikke tilstrekkelig. Dersom praksisopplegg som den vi har skissert her skal utvides, utvikles og bli mer bærekraftig, må det etableres et tettere, mer forpliktende og mer institusjonalisert samarbeid med myndighetene som også innebærer økonomiske insentiver både til utdanningsinstitusjonene og til arbeid- og næringslivet.
