De som jobber i våre primærnæringer, de er stolte, modige og kunnskapsrike verdiskapere. Om det er i fiskeriene, i landbruket eller i reindrifta, så er det deres arbeidshverdag krevende, og ofte må de ta veldig tunge tak.
Allikevel har vi veldig mange som står på i disse yrkene gjennom hele yrkeslivet, og de fleste har et enormt pågangsmot som de mestrer hver eneste arbeidsdag.
Naturens premisser
Når man lever av, med og i naturen med naturen som premissleverandør – vet man at vi mennesker er egentlig veldig små. Vi er små i møtet med naturens krefter. Vi er små på det store havet og vi må bare akseptere naturens premisser- og vi må leve i med stor takknemlighet av det som naturen gir oss mulighet å høste av. Livet med naturkreftene som arbeidsgiver er et arbeidsliv hvor følelseslivet kan bli ekstra utfordret.
Denne umiddelbare forbindelsen med naturen – den følelsen av å være liten i naturens storhet og også en del av naturen – den kjenner de som jobber med i våre primærnæringer bedre enn de fleste andre. Man må dra ut for å gjøre jobben, om det er iskaldt, ruskevær eller varmt.
Å ha det slik, det er å leve på en ytterkant. Ikke har man den beskyttende husveggen bak seg i arbeidshverdagen. Det kan ta mange timer før man får sette seg ned ved en varm ovn, eller å ha luksusen med et kjøleskap rett i nærheten. Mange ganger strekkes strikken langt, helt til ytterkanten av det som er mulig fysisk. Og det i ett av verdens farligste yrker.
Motivasjon og selvdisiplin
Likevel er motivasjonen der, selvdisiplinen og det er faktorer som man i andre yrkesgrupper kan lete etter. Derfor drives det verdibasert ledelse, endringsledelse og selve motivasjonen er hele tiden et fokusområde i mange virksomheter. Å forstå hvordan mennesker motiveres og opprettholder innsatsen til tross for at man er sliten og det er strevsomt, er noe det brukes enormt med tid og ressurser på.
Da er det ikke rart at man blir fascinert av våre folk i primærnæringene. Der drives det selvledelse, selvmotivering og der finnes beundringsverdig pågangsmot. De som jobber i primærnæringene, de ferdes ute i naturen med den visshet om at man må innrette seg med den forståelsen om at vi mennesker ikke er naturens herskere.
Men når man kjenner naturens krefter så godt, kjenner man også hva det betyr å bære på grunnleggende redsel. Og redselen er rasjonell. Den er en beskyttelsesmekanisme, man tar seg i akt og man respekterer og aksepterer naturens krefter. Arbeidsmiljøloven kan ikke regulere arbeidstiden på samme måte som i andre yrker. Sikkerhet må komme først og så må jobben gjøres likevel.
Når man får mulighet til å høste, så må man det. Og da gjør man det. Alle krefter går til dette. Når dyrene må ha mat, gjetes eller stelles – så må man det. Og når det er fiske å få, må man jobbe der og da – ikke senere.
En unik fortellertradisjon
I løpet av et langt liv opplever vi mennesker hele spekteret av følelser. Vi kjenner sorg, sinne, redsel, vi er lei oss og vi kjenner at vi mister livsmot når motgangen er stor. Heldigvis kjenner vi også dager der sola varmer ansiktet, vi kjenner oss trygge, vi har godt humør, livslyst, overskudd og pågangsmot.
Å snakke om våre følelser er ikke lett. Iallfall ikke de vanskeligste følelsene. Det er likevel veldig viktig at vi nettopp gjør dette. I de ulike primærnæringene eksisterer en unik fortellertradisjon. Kanskje man elsker mer, lever mer og føler mer når man har naturen som arbeidsplass? Positive følelser kan vi snakke om, fortelle om og leve ut. Men hvordan er det med samtalene og fortellingene om de følelsene som er vanskelige?
Å snakke med noen om de vanskelige følelsene, har betydning for hvordan vi kan greie de utfordringene vi møter. Gjennom å kommunisere lufter vi ut og det gjør oss klar for andre utfordringer. Det må brukes tid på dette i primærnæringene.
Å ta telefonen og ringe til et hjelpeapparat som oppleves fjernt og utilgjengelig er ikke enkelt. Og når det ikke er en HMS-avdeling som passer på, eller en arbeidsleder som kan drive støttende ledelse eller at man ikke opplever at man kan ta sykemelding, så blir dette et tema som vi må snakke om.
Noe vi alle kan gjøre
For å hindre ulykker, dyretragedier og at man som menneske sliter seg over grensene, må det jobbes med psykisk helsevern for primærnæringene for å få til gode, tilgjengelige tilbud som blir benyttet når det er nødvendig.
Likevel er det noe vi alle kan gjøre. Det er mange som påpeker dette. Det er å snakke om det. Å snakke med venner, familie eller andre i samme situasjon. Vi må forsøke å få til en kultur der det oppfattes som tøft å kunne si at man av og til er redd.
At det er aksept for å kunne si at man trenger hjelp. Eller at man trenger veiledning om hverdagslivets utfordringer som venter på land. Det fordrer at det finnes et tilbud om hjelp som er godt nok for næringen. Jeg tror at målrettet arbeid på dette feltet må få mer oppmerksomhet. Det kan skape et bedre utgangspunkt for rekruttering til yrket, bedre debattklima og både bedre og mere omsorg for hverandre.
Jeg leste en artikkel nettopp der en fisker sa at «på land er alt kaos»! Det forteller også om opplevelsene å takle kontrastene i livet, mestre hverdagen og hverdagslivet med familien etter flere uker ute til havs. Det kan også være en krevende overgang.
For å få til balanse, ventilering og en bedre situasjon kan et større søkelys på psykisk helse, og viktigheten av dette kan og skal være avgjørende.
