Alle næringer trenger samfunnsmessig aksept for at dens tjenester og produkter er verdifulle og at bytteforholdet mellom næringsaktørene og samfunnet er i balanse.
Det er dette begrepet «samfunnskontrakt» handler om. En samfunnskontrakt må være gjensidig. Den omfatter ikke bare de krav og forventninger et samfunn har til en næring, men også motsatt, hvilken sørvis næringa kan forvente fra samfunnet. Selv om det alltid vil være gnisninger og diskusjon om detaljer i en samfunnskontrakt, og den må justeres i takt med tidens krav, må det være enighet om hovedlinjer for at den skal fungere.
Samfunnskontrakten
En samfunnskontrakt i balanse er lett å ta for gitt og den blir usynlig. Det er når det oppstår tvil om verdien en næring tilfører er større enn kostnadene den påfører samfunnet at samfunnskontrakten kommer til syne og blir gjenstand for debatt og dragkamp.
Den pågående kampen om ressursrenteskatt i havbruksnæringa er et godt eksempel på en samfunnskontrakt i ulage. Med stor vekst og enorme overskudd har det oppstått tvil om næringa bidrar nok til fellesskapet. Ressursrenteskatten, som er vederlag for den tilgangen næringa har til fellesskapets ressurser, skal balansere dette bytteforholdet.
Fra næringa sin side blir dette argumentet avvist, med henvisning til havbrukets bidrag til kystsamfunnene. Samfunnskontrakten er i stadig i balanse, er argumentet, siden havbruksnæringa nå utgjør den viktigste samfunnsbærende næringsaktivitet langs kysten.
Vi skal ikke her velge side i denne dragkampen. Det interessante spørsmålet er om vi kan få en tilsvarende kamp om samfunnskontrakten i tradisjonell fiskerinæring. Med ressursrenteskatt i havbruksnæringa, noe som nå på det nærmeste er avgjort, står tradisjonell fiskerinæring for tur i neste runde?
Havfiske- og kystflåten
Det er lett å se paralleller mellom de to næringene som understøtter tanken om et slik skjebnefellesskap. I havfiskeflåten og stor kyst er det betydelig konsentrasjon og overskudd. Også den mindre kystfiskeflåten blir konsentrert på færre steder og færre fartøyer.
Hvis hovedfortellinga om dagens fiskerinæring handler om små og store kvotebaroner som gjør seg og sine arvinger rike på grunnlag av fellesskapets ressurser, er veien kort til ressursrenteskatt også her.
Leserne av Fiskeribladet vil være vel kjent med flere forslag om slik ressursrenteskatt i fiskeflåten gjennom de siste tiårene. Alle har endt med å bli avvist. Det er likevel rimelig å anta at slike forslag vil bli fremmet på ny. Det er likevel noen viktige forskjeller mellom havbruk og tradisjonelt fiske som kan ha betydning for utfallet.
Fiskerienes forankring i kystsamfunnene
Historisk og politisk er fiskeriene forskjellig fra havbruksnæringa. Dette er ikke bare reflektert i en desentralisert og differensiert flåtestruktur, men også i fiskerienes dypere kulturelle forankring i kystsamfunnene.
I tillegg bygger fiskerinæringa på en lang tradisjon med aktiv samforvaltning av sektoren, særlig ved Norges Fiskarlags rolle som partner og medansvarlig. I denne tradisjonen er det bygd opp en kulturell kapital som representerer en viktig dimensjon i samfunnskontrakten for fiskeriene. Kystfiskeren er kystsamfunnets høvedsmann og identitetsbærer, og har en nøkkelrolle når samfunnskontrakten utfordres.
Om fiskeren gjør det godt økonomisk, står dette ikke i motsetning til samfunnets interesser. I kystfiskerens bilde er interessefellesskapet fiskeriene og kystsamfunnet uangripelig. Med kystfiskeren på lag utnytter fiskerinæringa fellesskapets ressurser på vegne av samfunnet. Argumentet om ressursrenteskatt kan da snus på hodet. Slik skatt stjeler ressurser fra marginale kystsamfunn til fordel for en allerede velfylt statskasse.
Hvem er fiskeren i dagens fiskerinæring, kvotebaron eller kystfisker? Svaret på det spørsmålet avgjør om ressursrenteskatt bør innføres eller avvises. Selv om strukturprosessen de siste tiårene uten tvil har skapt kvotebraronier i næringa, samtidig som antallet kystfiskere er redusert, er begge fortolkninger mulige.
Immun mot ressursrenteskatt?
I kampen om hvilken rammefortelling om fiskeren som skal få gjennomslag, blir organisasjonsforhold og politiske ressurser viktige. Fiskerinæringa er mangfoldig, med spenninger mellom små og store, kyst og hav, redskapsgrupper, driftsformer og målarter.
I Norges Fiskarlag har slike spenninger særlig vært synlig mellom Fiskebåtredernes Forbund og fiskarlagene i nord. Dette gjenspeiles også i at vi har både et Norges Fiskarlag og et Norges Kystfiskarlag. I mylderet av mulige interessemotsetninger, har Norges Fiskarlags rolle som samhandlingsarena og kompromissmaker stått sentralt. Til tross for at det ofte har knaket i sammenføyningene, har laget så langt lyktes godt i å vedlikeholde organisasjonen som samlende talerør for næringa.
I dette fellesskapet kan kystfiskeren mobiliseres som felles kulturell og politisk kapital for hele fiskerinæringa, og vedlikeholdes som fundament for den etablerte samfunnskontrakten. Så lenge denne konfigurasjonen er intakt, vil fiskeriene være så godt som immun mot ressursrenteskatt. Kystfiskeren som innbegrepet av fiskerinæringa er verdifull kulturell og politisk kapital, men er også en kapital som må forvaltes aktivt og fornyes aktiv.
Det er en utfordrende oppgave for fiskernes organisasjoner. Hvis spenningene blir for store innad, påskyndet av en strukturprosess som fortsetter i samme takt, er det lett å se at det materielle grunnlaget for samfunnskontrakten kan forvitre. Da vil spørsmålet om ressursrentebeskatning komme på dagsorden.
