Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Kanskje det var meningen at vi skulle bli lettet? Først kom havvindnæringen med forslag om 46 felt som egnet seg til utbygging av havvind-industri.

Når direktoratgruppen Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) like etter kom med sitt forslag, så var det «kun» 20 felt.

Direktoratgruppen besto av Direktoratet for naturforvaltning, Fiskeridirektoratet, Kystverket og Oljedirektoratet og ble ledet av NVE.

Mariann Frantsen er daglig leder i organisasjonen Pelagisk Forening. Foto: Robert Nedrejord

Men disse 20 feltene tilsvarer 54.000 kvadratkilometer. Et havområde større enn Danmark som kan bli annektert fra matproduserende fiskeri til energi-industri.

Kanskje skulle vi bli beroliget av at dette er felt som bare er pekt ut til videre diskusjon, men at vi har mye hav og mye vind, betyr ikke at et areal som et stykke Danmark er egnet til havvind.

Planen var kanskje at vi skulle senke skuldrene fordi minister etter minister sier «sameksistens» og «forutsigbarhet»?

Sameksistensministeren

Under Ocean Week i Bergen for et par uker siden pratet alle om det. Både statsminister og oljeminister snakket om at det måtte sameksistens til, og fiskeriministeren fulgte opp med å kalle seg selv for sameksistensminister. Det var kanskje ment at vi skulle puste lettet ut fordi Fiskeridirektoratet har gitt sin tilslutning til 19 av disse 20 feltene? Men det er vanskelig når fiskeridirektøren samtidig sier at vi mangler kunnskap om hvordan havvind påvirker akvakultur og fiskebestandene?

Så langt er sameksistens i prosessen skremmende lik singeltilværelsen og langt unna noen tosomhet. Nå kan det se ut som om havvind-interessentene har satt kursen til sjøs og sameksistens har blitt forlatt. Det er illevarslende for samarbeidet framover. Vi vet at når prosesser først er startet, er det vanskelig å snu.

Fisken svømmer dit den vil

Planlagt havvindareal er spredt utover fra Skagerak til Barentshavet. Det som er igjen av fritt hav, er oppstykket og usammenhengende. En grense under vann bryr ikke fisken seg om. Den svømmer dit den vil. Det er vanskelig å forutsi vandringsmønsteret, og med kommende klimaendringer og varmere hav vil det bli enda vanskeligere å spå hvor fisken vandrer og gyter. Brexit har vist hvor usikkert det kan være hvor man får fiske. Det gjør arealspørsmålet ytterligere komplisert.

Dette handler ikke bare om areal. Selv om det bokstavelig talt, er et gedigent argument. I tillegg vet verken fiskerne, eller Havforskningsinstituttet – eller fiskeridirektøren – nok om hvordan områdene pekt ut for havvind påvirker livet i havet.

Vi må i dybden

Kartet for fremtidig havvind kan ikke tegnes i 2D. Det nytter ikke bare med flate papirkart på skrivebordet og tenke kvadratmeter og areal. Det har lenge vært snakket om havrommet. I denne sammenhengen må vi virkelig ned i dybden og gå i 3D.

Vi må se på gytefelt, oppvekstområder og vandringsmønster. Vi må man dra inn kunnskap om forholdene på bunnen. Og i den andre enden; vi må opp i lufta og ta med «flyrutene» til sjøfugler og trekkfugler.

Skal vi ha mål om sameksistens mellom fiskeri og havvind, så burde det samarbeidet ha startet for lengst. Det har aldri vært dumt å invitere fiskere om bord når man skal ut på havet.

Lytt til fiskerne

Vi forventer og forlanger at fiskerisiden bli involvert og lyttet til i hvert et skritt som skal tas fremover.

Ingen av områdene er klare til å åpnes nå, konsekvensutredning og høringsrunde står for tur. Det kan virke som det blir fiskernes ansvar for å vise hvordan vi allerede bruker områdene.

Vi oppfordrer derfor alle fiskere til å legge inn koordinatene for planlagte havvindfelt. Det må dokumenteres hvordan fiskeriene blir berørt. Historisk kunnskap må også med.

Hvis ikke vi får til samarbeid og sameksistens i prosessene nå, da får vi det heller ikke til på havet i fremtiden.