De har skapt millionbusiness av torskelever. Nå skal de gjøre noe ingen har gjort før dem.

– Det er fryktelig mye penger, sier Stian Frivåg, daglig leder i Vesterålen Marine Olje.

Det er med ærefrykt og entusiasme han forteller at en stor andel av Orkla Healths investeringsbudsjett skal brukes på Myre de neste årene. Et sted mellom 100 og 150 millioner kroner legges på bordet når et nytt kapittel i norsk tran-historie skal skrives.

– Det er ikke hver dag det skjer et teknologiskifte i denne delen av bransjen, så dette er sinnssykt kult, sier Frivåg.

Kjøpt opp av Orkla

De er desidert størst i en liten nisje. Målet er å bli enda større.

I en lang og trang kjeller på Myre har Vesterålen Marine Olje årlig produsert rundt 2000 tonn råtran, halvparten av den totale produksjonen her til lands. Selskapet har i en årrekke vært en av de viktigste leverandørene til velkjente Möllers Tran – som er eid av dagligvaregiganten Orkla.

I fjor banket milliardkonsernet på døra. De ville kjøpe Myre-selskapet, som har vært i stor vekst de siste årene.

Avgjørende for at de lokale eierne til slutt sa ja, og gikk med på å selge 95 prosent av aksjene, var at Orkla stilte seg positiv til planene de hadde jobbet med i flere år:

En ny fabrikk og en helt ny måte å produsere tran på.

Olsens metode

Selskapet skal, kort fortalt, bruke naturlige enzymer i produksjonen for å få torskelevra til å slippe mer fett.

– Dette er kjent teknologi innen marine næringer, men ikke innen tranproduksjon, forklarer Frivåg.

Hjernen bak det hele er Geir Olsen, fiskerikandidaten og innovatøren som i sin tid etablerte Vesterålen Marine Olje – og som fortsatt er med som selskapets Petter Smart, eller forretningsutvikler, om du vil.

«Olsens metode» er testet ut i to pilotproduksjoner i Nederland og hos Nofima i Tromsø. Resultatene har vært gode.

– Vi ser at vi klarer å frigjøre mer fett, noe som gir oss økt utbytte. Vi føler oss trygge på at dette også skal funke i en industriell produksjon, sier Frivåg.

Der proteinet i levra tidligere har blitt brukt som ingrediens i laksefôr, vil det nå kunne hentes ut i human kvalitet. Ambisjonen er å bruke de marine proteinene i kosttilskudd, sportsernæring eller som smaksingrediens.

– Råstoffet vi kjøper er mat. Målet er å behandle det på en slik måte at mest mulig forblir mat. Det vil ikke bare øke inntjeninga vår, men vi regner også med å redusere matsvinnet med 1400 tonn årlig, sier Frivåg.

Margin-game

De siste årene har Vesterålen Marine Olje utvidet horisonten og økt produksjonen betraktelig. Nå kjøper de ikke bare restråstoff lokalt, men hele veien fra Lofoten til Finnmark.

– Selv om torskelever er hovedprodukt, kjøper vi alt av restråstoff fra fiskekjøperne. Slik får vi fylt opp bilene, effektivisert logistikken og redusert kostnadene. Det gir oss også en mer stabil produksjon, selv om fisket kan variere, forteller Frivåg.

Mens torskelevra blir til tran, blir resten til marine proteiner og ensilasje.

Satsingen har gitt resultater. På fem år har omsetningen økt fra rundt 23 til 90 millioner kroner. På bunnlinja ser det også stadig bedre ut.

– Vi har en ekstremt effektiv produksjon, men volum er også en nøkkelfaktor. Vi tjener lite per kilo tran, men fordi vi har mye, blir det litt til slutt. Dette er et margin-game, sier Frivåg.

Korona-effekt

De har jobbet i medvind de siste årene. Høye torskekvoter har gitt selskapet god tilgang på råstoff, samtidig som korona-pandemien og økt helsefokus har ført til kraftig oppsving i etterspørselen.

– Vi kommer ut av en periode med veldig stor etterspørsel etter marine oljer, men når torskekvotene nå går ned får vi begrenset tilgang på lever. Dette gjør det vanskelig å bygge marked. Vi håper både tilgang og etterspørsel skal normalisere seg de kommende årene, sier han.

Selv om omsetninga påvirkes av nivået på torskekvotene, har Frivåg tro på at det er mulig for dem å tjene mer penger enn i dag.

– Med dagens kvoter hadde vi klart oss med den gamle fabrikken. Investeringa vi gjør nå er for framtidig vekst, slår han fast.

– Handler om å oppføre seg

Frivåg snakker mye om bærekraft – i ulike former. Om å være en real arbeidsgiver som ikke permitterer selv fabrikken står stille i høsthalvåret. Om å redusere matsvinn og ta hele fisken i bruk.

– Bærekraft er egentlig ikke vanskelig. Det handler om å oppføre seg, sier han.

Derfor synes Frivåg det er synd at enorme mengder restråstoff, spesielt fra havfiskeflåten, hvert år går til spille. I 2021 var det så mye som 183.000 tonn restråstoff fra hvitfisksektoren som ikke ble utnyttet.

– Oppfører vi oss når vi kaster så mye mat? Jeg har lite lyst til å være politiker, men jeg synes det er ugreit at så mye av restråstoffet fra havfiskeflåten i beste fall blir til dyrefôr. De skal ha honnør for at de tar mer og mer av restråstoffet på land, men jeg synes ikke havfiskeflåten skal slå seg veldig hardt på brystet, sier Frivåg.

Flere uker lange turer på havet og ei torskelever med noen dagers holdbarhet har tidligere begrenset bruksmulighetene. Slik er det ikke nå, sier Frivåg. I selskapet har de utviklet en metode for konservering av lever, som gjør den holdbar i opptil tre måneder.

– Men det krever at båtene har en tanke om bord, litt ekstra utstyr og en person til å sortere, sier Frivåg, som likevel har forståelse for at dette er lettere sagt enn gjort.

Samler alt under samme tak

Administrasjonen og de ulike produksjonene i Vesterålen Marine Olje er i dag spredt på tre ulike lokaliteter. Nå skal alt samles på én plass, der utgangspunktet blir selskapets ensilasjefabrikk – som sto ferdig i 2019.

Innvendig skal det meste rives ned og bygges nytt, i tillegg får de 300 nybygde kvadratmeter å boltre seg på. De 12 ansatte får nye garderober, verksted, lab og kontrollrom. Et nytt kjølelager skal gi dem bedre kvalitet på råstoffet og mulighet til å styre produksjonen etter vær og tilgang.

Skala, kjent for å lage utstyr til matindustrien, skal levere det nye prosessanlegget. Går alt etter planen står det meste klart innen april neste år.

– Det skal gå raskt, sier Frivåg og skyter av både samarbeidspartnere og de nye eierne i Oslo.

– Men vi har også veldig flinke folk på huset, uten dem hadde vi aldri turt å gjøre dette, avslutter han.