Trond Erik Guldteig (27) fra Ørlandet i Trøndelag har hatt litt av et år. I slutten av februar tok han i bruk sin andre båt for å virkelig satse på et liv som fisker. I Tresjarken «Seiko» fra 1985, bygd hos Lista Båtbyggeri, satte han kurs nordover for å fiske torsk i åpen gruppe. Det skulle vise seg å bli en tur der døden kom veldig tett for den unge trønderen.
– Jeg datt på sjøen utenfor Rolvsøya i Finnmark. Hadde det ikke vært for flytebuksa og leideren bak på båten hadde jeg ikke vært her, sier Guldteig.
Lysten til å skape noe eget
Han speider ut over havna på Uthaug der Grande Sjømats fabrikk produserer hvitfisk. Det satses på fiskerinæringen i den gamle fiskerihavna ved utløpet av Bjugnfjorden. Historien her går flere hundre år tilbake i tid. Tvers over Guldteigs brygge ligger Grøntvedt Pelagic AS, verdens største produsent av tønnemarinert sild, og nå bygger Ørland kommune nytt kaianlegg i havna. Det skal altså være mulig å livnære seg som fisker her i framtiden. Hvis man tør å satse.
Og det akter Guldteig å gjøre, selv om hendelsen i vinter virkelig satte seg i kroppen.
– Når jeg tenker på det som skjedde slår det meg at det går ikke an å være mer heldig enn jeg var, sier Guldteig.
Så forteller han en utrolig historie. Om hvordan han som egentlig jobbet som motormann på diverse supplybåter bestemte seg for å følge drømmen og bli fisker.
– Jeg fikk min første snekke som 11-åring, men det ble til at jeg utdannet meg i en annen retning, sier Guldteig som valgte motormannskole og industriell produksjon som han har fagbrev i.
Han fant ikke helt plassen sin i motorrommet. Trangen til å finne nye utfordringer og lysten til å skape noe eget drev han til å kjøpe egen båt og satse. Det er nå snart tre år siden.
– Etter å ha holdt på i en mindre båt det første året så jeg fram til å oppleve lofotfiske fra en litt større båt.
Girhavari
Sammen med kompis og kollega Samir Knutsen la de ut på turen nordover i hver sin sjark. At det skulle bli en utfordrende ferd fikk Guldteig en smakebit på ganske raskt.
– Jeg fikk havari på giret en dag etter at vi satte kurs. Hell i uhell ble vi liggende værfast i Osen. Der traff vi en kar, Ola Peder Buarø, som av alle ting hadde akkurat det samme giret jeg hadde havarert stående i garasjen sin. Etter fire dager med mekking var vi klar til å dra igjen, forteller Guldteig.
Ukevis med arbeid for å få godkjent fartøysinstruksen kostet skjorta. Da de ankom Lofoten var Guldteigs pengepung tom.
– Jeg var rake blakk og nærmest på gråten av bekymring for hvordan dette skulle gå. Heldigvis fikk vi litt fisk i Lofoten og saldoen på kontoen økte, sier Guldteig.
Men det var trangt om plassen i Lofoten og lite fisk. Etter en måneds tid uten å ha landet sin andel av torsken, bestemte karene seg for å gå til Finnmark. Nå hadde kompisgjengen økt til tre båter og Robert Aunvik på «Duen» ble også med videre til Tufjord.
Tviholdt i garna
Og det var under garndragning utenfor Rolvsøya, livet skulle komme til å henge i en tynn tråd for Guldteig.
– Det var min egen feil. Jeg fikk trøbbel med at garna satte seg fast i garngreieren og klatret bak på garnbingen for å rive og dra i garna. I neste øyeblikk gled jeg og havnet i sjøen, sier Guldteig.
En dunge med garn ble med i fallet. Mens båten fortsatte å dra på autopilot havnet fiskeren lengre og lenger bak sitt eget fartøy.
– Jeg var tungt lastet med støvler, kjeledress og fult oljehyre. Jeg tviholdt i garna, samtidig som jeg kava og gjorde alt jeg kunne for å ikke sette meg fast i dem. Jeg aner ikke hvor lenge jeg lå i sjøen, men det var iskaldt og strømmen i sjøen var sterk, sier Guldteig.
Mens han strevde for å holde hodet over vannet hekta hanskene seg fast i garnmaskene. Han måtte bite de av seg, samtidig som han prøvde å sparke av seg støvlene.
– Det gikk ikke. Det var vakuum og jeg klart knapt å svømme. Jeg kjempa mot en ubeskrivelig frykt av å se båten dra ifra meg, mens jeg kava mellom havdønninger, sier Guldteig.
Det som førte til at han havna i sjøen, ble nå redningen. Nok en gang satte garna seg fast i garngreieren og siden båten fortsatt gikk framover fikk han en stram garnlenke å jobbe med.
Sjokket
– Jeg klarte å dra meg inn og bak på båten der jeg har en stige. Med nød og neppe fikk jeg klatret om bord. Da kom sjokket, sier Guldteig.
Hva som skjedde først og sist etter dette er for Guldteig litt uklart. Men oppi det hele klarte han å kalle opp Knutsen og Aunvik som også dro garn i nærheten.
– Jeg var faktisk på vei mot «Seiko» for å se om han hadde fått noe fisk. Da han sa at han hadde falt i sjøen trodde jeg først ikke helt på han, sier Aunvik.
Med påpakning om å få av seg de våte klærne og på med varme, sørget Aunvik for å få med seg Guldteig tilbake til trygg havn i Tufjord.
Han var ganske medtatt og sjokkert. Det han opplevde beviser godt hvor farlig det er å holde på alene.
– Et eller annet skjer hele tiden når man jobber på havet. Man hekter seg fast, det er, glatt og bårene slår hit og dit. Det er alltid noe som går galt, og da er det ekstra viktig å ha en kompisbåt som følger med, sier Aunvik, som selv ikke får lov av samboeren å dra på havet uten oljebukse med flyteelement.
For sambygding og kamerat Knutsen ble Guldteigs nær døden-opplevelse en påminner om hvor fort ting kan gå galt.
– Trond Erik kunne ha druknet rett i nærheten av oss. Det er det som skjer med de fleste man hører om som faller på sjøen. Jeg så han på dekk bare 15 minutter før det hele skjedde, da var jeg selv ferdig å dra og var på vei inn igjen. At det gikk bra det ble en skikkelig påminnelse på om at denne jobben er ikke uten risiko, sier Knutsen.
Han reflekterer raskt og fortsetter:
– Det er fort gjort at en fillefeil kan koste deg livet. Man må ha fult fokus på det man holder på med hele tiden. Selv har jeg bestemt meg for å få montert nødstopp etter denne hendelsen.
Pause før ny sesong
Til tross for at hendelsen ga Guldteig mange netter med dårlig søvn er han klar for en ny sesong med fiske etter torsk.
– Jeg måtte hjem og ta meg en lang pause etter hendelsen. Den første tiden hadde jeg sinnssyke mareritt om alle mulige måter å drukne på, men jeg har aldri tenkt at jeg ikke vil fortsette å være fisker, sier Guldteig.
Samboeren Maria Leseth var den som tok seg ekstra av Guldteig både før og etter at han kom hjem.
– Hadde det ikke vært for henne kunne jeg ikke dratt nordover i det hele tatt. Hun har støttet meg økonomisk, i tillegg til at hun har vært veldig viktig for å trygge meg etter hendelsen, sier Guldteig.
At hun alltid, også lenge før uhellet hadde påpekt at han måtte være forsiktig og bruke redningsvest har fått en helt klar mening.
– Jeg hører etter på det nå, sier Guldteig.
Etter å ha tatt det rolig og holdt seg hjemme med samboeren, familie og venner begynte han sakte, men sikkert på an igjen med fiske fra hjemtraktene.
– Jeg tok fatt på krabbe og kreps utover sommeren og etter hvert satte jeg også garn igjen. Det har gått bra og selv om det hele har vært en psykisk påkjenning har det kommet noe bra ut av dette også, sier Guldteig.
Sikkerheten står nå aller fremst i pannebrasken på trønderen.
– Jeg har blitt mer forsiktig med tanke på været, og i hvert fall på vinterstid. Meldes det den sterkeste sort vind, holder jeg meg hjemme, sier Guldteig.
– De har betydd alt
Ny vest, nye flytebukser og AIS-transponder er på plass. En juksamaskin skal også installeres før neste års fiskeeventyr nordafor. Og så er han evig takknemlig for kameratene som var til stede og har støttet ham i tiden etterpå.
– De har betydd alt. Det å kunne snakke med dem om hendelsen i etterkant har bidratt til at jeg har kommet meg igjennom det hele, sier Guldteig.
En annen jobb er ikke et tema.
– Jeg trives utrolig godt som fisker. I yrket treffer man mange godkarer og hjelpsomheten finnes over alt. Det er tipp topp, men så har man dessverre en forvaltning som henger over som en mørk skygge, sier Guldteig.
Kritisk til rapporteringskrav
Han sikter i all hovedsak til kravet om sporing og rapportering for den minste flåtegruppen. Nylig ble det klart at kravet til installering av sporingsutstyr for båter mellom 10-10,99 meter største lengde er utsatt til 1. april 2023.
Fiskeribladet har skrevet en rekke saker om temaet. Blant annet om Ole Morten Fjukstad fra Nærøysund som ropte varsku om at rapporteringen kan true sikkerheten til fiskerne i den minste flåten.
For Guldteig er nettopp dette et klart faktum.
– Min båt er 9,25 meter og kommer under sporings- og rapporteringskravet først i 2024, men jeg mener at rapporteringskravene kan komme til å gå på sikkerheten løs, sier Guldteig og fortsetter:
– Jeg vet hvor fort ting kan gå galt. Om man attpåtil må holde på med tippekonkurranse på vekt og fiskelag mens man skal styre båten og komme seg trygt i havn, frykter jeg at det går på bekostning av sikkerheten, sier Guldteig.
