Stians fot gir etter med et smell. Så forsvinner han over rekka.

Det er grytidlig morgen onsdag 2. februar. I havområdet nordvest av Bleik på Andøya gjør mannskapet om bord lofotbåten «Unstad Junior» seg klar for å sette snurrevaden i sjøen. De har gått nordover for å komme skreien i møte og starter sesongen, som de vanligvis gjør, fra Andenes.

Etter en stormfull januar, har de omsider forhold for å gå på havet. Det er laber bris og to-tre meters bølger. Klokka er halv sju, og vintermorgenen utenfor Vesterålen er kald og nattsvart.

Dras over rekka

27 år gamle Stian Wærstad har hatt sin arbeidsplass om bord «Unstad Junior» de siste åtte årene. Han kommer fra en fiskerfamilie fra Sennesvik i Lofoten, og har aldri vært i tvil. Det er dette han skal gjøre. Nå står han bak på hekken på den vel 24 meter lange trebåten, og ser på at nota begynner å gå i sjøen. I siste liten oppdager han en overknytning på sekken, som han skynder seg frem for å løsne.

Det han ikke ser, er at han har noe av notlinet rundt foten.

Nota er på vei ut, og trekker Stian med seg. Han setter foten på rekka og prøver å stå i mot. Kollega Tom Cato Christensen tviholder i Stian, men til ingen nytte.

Foten gir etter med et smell, og 27-åringen forsvinner over rekka.

Lofottidende.no omtalte Stians historie først.

Panikk

Oppe i styrhuset hører skipper Remi Unstad mannskapet rope.

– Jeg tror først at det er på grunn av overknytning, men hører at ropene kommer fra magen. I panikk.

Det forteller Remi til Fiskeribladet, når vi snakker med han uka etter hendelsen.

Når skipperen skjønner hva som har skjedd, kjenner han selv at panikken begynner å bre seg.

– Min første tanke er at jeg må hoppe etter, men jeg skyver det raskt fra meg. Jeg skjønner at jeg må holde meg rolig for å tenke rasjonelt og gjøre alt riktig, sier han.

Skadet fot

Nede i sjøen har Stian klart å vikle seg løs fra linet. Kjeledressen suger opp vann, og blir tyngre og tyngre. Den må av.

Glidelåsen går ned, han får armene ut. Men når han skal ta foten mot den siste skoen, for å trø den av, gir den etter. Stian skjønner først nå at den er brukket. Kjeledressen blir dermed hengende etter den ene foten, som et drivanker. Han klarer likevel å svømme bort fra bruket, og mot båten, som er på vei fra han.

– Det var en heslig følelse å se båten foran seg i mørket. Da jeg lå der tenkte jeg at jeg ikke ville komme meg opp. Men jeg måtte prøve, sier Stian til Fiskeribladet.

Redningsoperasjon

I styrhuset om bord på «Unstad Junior» begynner skipper Remi umiddelbart å bakke. Han svinger mot babord, slår på lyskasteren. Det er fortsatt mørkt. Leif Eirik Karlsen løper etter livbøyen, Tom Cato slipper ikke kollegaen i sjøen av syne. De roper til hverandre for å holde kontakt.

Remi bruker sidepropellene for å forsiktig nærme seg Stian, som må svømme noen tak for å nå livbøyen. Losleideren legges ut, men når de innser at foten til Stian er brukket, må de finne på noe annet. De henter et tau og knyter en stor løkke.

– Jeg springer ut med fjernstyringa til bommen. Vi heiser tauet ned til Stian, og han får det under armene. Vi binder det til kroken på vinsjen og heiser ham opp i full fart, forteller Remi.

Seks dramatiske minutter

Det går seks minutter fra den unge fiskeren blir dratt ut i det nådeløse havet, til kollegene om bord klarer å få ham opp.

– Men det føltes som en evighet da jeg lå der, sier Stian til Fiskeribladet.

Vel om bord får kollegene ham inn i rorhuset. De skjærer av ham de våte klærne, tuller ham inn i pledd og dyne, varmer den kalde kroppen så godt det lar seg gjøre. Stian er hele tida bevisst.

Foten er halvveis revet av, nede ved ankelen.

– Jeg var ikke så stresset over foten. Etter å ha sett den, slo jeg meg til ro med at jeg kom til å miste den, sier Stian.

Nødmelding

På Andenes sitter besetningen om bord i redningsskøyta «Dagfinn Paust» og vurderer om de skal gå og legge seg eller spise frokost. De har nylig kommet til kai, etter å ha vært ute på oppdrag i nattetimene. De overhører kommunikasjon mellom Hovedredningssentralen og «Unstad Junior» på nødkanalen på VHF-en, men får ikke helt tak på hva som har skjedd.

I sjutida får de beskjed fra Hovedredningssentralen om å gå ut og assistere «Unstad Junior».

De kaster tampene og setter kurs ut havna. Etter en times gange hopper maskinist Kim Mattias Lundberg om bord i fiskebåten. Han sjekker tilstanden til Stian, som roper og gir uttrykk for å ha store smerter.

– Det er nesten ingenting som holder foten på plass, den henger etter kjøttet, og beinpipene stikker ut. Men det er enda sirkulasjon i foten. For å unngå blødninger, rører jeg den minst mulig, forteller Lundberg til Fiskeribladet.

Da kan det fort bli langt mer kritisk.

– Berget livet mitt

Etter å ha kjørt ut og eltet to kilometer snurrevadtau i havet, går «Unstad Junior» med full fart mot Andenes. De legger til kai etter en times tid, og lege og medisinsk personell haster om bord. Foten til Stian blir rettet opp og spjelket. Han løftes ut av styrhuset og blir sendt av gårde i ambulansehelikopter. På Stokmarknes sykehus bærer det rett i narkose og operasjon.

Både Stian og hans redningsmenn er sikker på at foten vil bli amputert.

– Men de fikk sydd foten på plass. Mandag gikk de inn på nytt, og satte inn jern i leggbeinet for å støtte opp. De mener den skal bli helt bra, sier Stian.

Søndag hadde han sykebesøk av kollegene Remi, Tom Cato og Leif Eirik.

– Det var godt å se dem igjen. De berget livet mitt, sier han.

– Men jeg satser på å komme meg fort om bord igjen. Jeg har ingen planer om å bli liggende hjemme lenger enn jeg må.

Vil tilbake i båten

Onsdag denne uka ble Stian skrevet ut fra sykehuset. Nå er han vel hjemme i Sennesvik i Lofoten, og er sykemeldt de neste seks ukene. Legene mener det vil ta flere måneder før sårene er grodd og han kan tenke på å gå om bord i en båt igjen.

Å sitte hjemme, midt i skreisesongen, beskriver han som «helt jævlig».

– Det er uvant. Jeg har lyst til å være i jobb, sier han.

– Hvordan får du dagene til å gå?

– Jeg vet ikke helt. Vi får se.

Har hatt flaks

De siste ukene har flere dramatiske ulykker preget fiskerinæringa. Ikke alle har endt godt. Stian sier til Fiskeribladet at ulykker som dette er noe man hører om, men ikke tenker skal skje med en selv.

– Hvilke tanker har du gjort deg i etterkant av ulykka?

– At det er jævlig at det skjedde, men at det er veldig bra at det gikk så godt som det gjorde.

Om bord i «Dagfinn Paust» mener svenske Kim Mathias Lundberg at Stian har hatt «väldigt mycket tur».

– Det er veldig bra gjort å få ham om bord igjen etter bare seks minutter i sjøen. Han har hatt flaks. At han får beholde foten, og livet, det må han være takknemlig for. Jeg vil tro det er få som havner i en slik situasjon, som klarer seg så bra, sier han.

Nullvisjon

Lundberg har hatt resten av mannskapet på «Unstad Junior» om bord i redningsskøyta på kaffe og debrief. Da snakket de seg gjennom det som skjedde. Mannskapet har også vært i rutineavhør hos politiet. Skipperen sier til Fiskeribladet at dette er en opplevelse som sitter i.

– Men vi har fått tilbakemelding på at vi har gjort alt rett i situasjonen som oppsto. Stian er en tøffing, ikke alle hadde håndtert noe slikt som ham. Han var sterk og klarte å holde ut. På dekk bevarte de også roen, og samarbeidet mellom oss tre gjorde at vi klarte å berge ham raskt. Det ble utvist godt sjømannskap, sier Remi – som håper han kanskje får Stian om bord igjen til blåkveitesesongen.

Til behandling i Stortinget ligger det nå er forslag om å jobbe mot en nullvisjon for dødsulykker og alvorlige arbeidsulykker i fiskeflåten. Fiskeriministeren har allerede signalisert sin støtte. Remi synes tanken er god.

– Det er jo det vi alle ønsker, men i realiteten er det vel slik at uansett hvor mange grep og risikovurderinger og forholdsregler man tar, så kan det skje ulykker. Vi jobber i et utsatt yrke, og er du på feil plass til feil tid, så blir du fort veldig sårbar. Men jeg håper at med grundige gjennomganger av alt som kan være farlig, risikovurderinger og sikkerhetskurs, så kan vi redusere antall ulykker så mye som mulig, avslutter skipperen.