Britene valgte 4G-sporing for å minske fiskernes kostnader. Uaktuelt i Norge, mener departementet.

– Vår hensikt i denne debatten er å forklare at 4G-nettet i Norge er det beste i verden. Og det er historiske data som er viktigst å sitte på. Og ikke minst at dette kan gjøres langt rimeligere og bedre for fiskerne.

Det sier Ørjan Vognstølen i bergensselskapet Sensar Marine. Fiskeribladet møter den engasjerte utstyrsprodusenten på Bryggen i Bergen.

Sinne og frustrasjon

I likhet med mange andre er han glødende engasjert i de nye sporings- og rapporteringskravene for fiskerne. En debatt som har skapt både sinne og frustrasjon hos mange, som har ført til at flere i fiskarlagsystemet har oppfordret til boikott av de nye kravene.

– For større båter og havgående aktivitet gir det full mening å bruke satellittkommunikasjon. Men for kystnær aktivitet med mindre fartøy er 4G fullstendig tilfredsstillende. Norge er ledende på 4G og 5G og har et fantastisk nettverk, spesielt langs kysten, sier Vognstølen.

– Elbil med dieseltank

Bergensselskapet Sensar Marine vil inn på markedet selv, med sin løsning. Men én ting står i veien for søknaden deres: Selv om den minste flåten ikke trenger å bruke satellittsporing, må den fysiske enheten fortsatt ha mulighet til slik sporing. Det er ikke bergensselskapet rigget for.

– Vi la inn en søknad for to år siden, og den ligger der til man eventuelt sier at 4G er ok, forteller han.

Han forteller at det er som å kjøpe seg en el-bil, som må ha installert dieseltank.

– Det gir ingen mening. For større båter med stort budsjett er dette kanskje greit, men for de tusenvis av sjarker og små fiskebåter påfører dette fiskerne investering og løpende utgifter på mange tusen kroner i året, sier han, sier han.

Storbritannia valgte mobil

Han viser til at flere andre land har akseptert bruk av 4G. I tilfeller der man mister dekning, samles posisjonsdata likevel inn, og sendes når man får kontakt igjen. Slik fungerer det i Storbritannia, opplyser Marine Management Organisation til Fiskeribladet. Dette er en statlig organisasjon i Storbritannia.

– Vi har ikke regler om at utstyret må ha mulighet for å fungere via satellittoverføring for fartøy under 12 meter, slik reglene er for de over 12 meter, forklarer pressetjenesten deres i en e-post.

På spørsmålet om hvorfor, lyder svaret:

– Vi valgte mobilnettverksløsningen for å minske kostnadene for mindre fartøy, opplyser talspersonen.

Viser til egne data

Sensar Marine har vært i tett dialog med Kystfiskarlaget og leder Tom Vegar Kiil i denne saken. Kiil mener at en 4G-basert fysisk sporingsenhet vil drive ned prisen for fiskerne ved at flere får konkurrert i markedet. Han peker på at det er høy månedspris på sporingen, og at det i noen tilfeller kan være billigere å kjøre ren satellittsporing enn hybrid.

– Prisen virker nesten å være satt for å melke mest ut av fiskerne, sier han.

Vognstølen i Sensar Marine står fast på at 4G-teknologien alene er best for den minste flåten, og sier selskapet har flere års data til å demonstrere dette, både på lyst- og fiskerifartøy.

– Å bruke satellittovervåkning blir både unødvendig og fordyrende i innkjøp og drift, en kostnad som fiskerne da må betale.

Vognstølen bemerker at det ikke står noen ting i ERS-forskriften om at fartøy må montere hybridsender som også har mulighet til å kommunisere med satellitt.

– Tvert imot står det at dersom et fiskefartøy under 15 meter fisker innenfor 12 nautiske mil av grunnlinjen, er det ikke krav om å ha abonnement for kommunikasjon via satellitt, sier han.

Han mener dermed at statens tolkning av reglene ikke er i tråd med forskriften de selv har laget.

Ikke aktuelt å endre kravene

Seksjonssjef ved Fiskeridirektoratet, Thord Monsen, forteller at hovedregelen er at det til enhver tid skal benyttes kommunikasjonsutstyr som har dekning i de områdene fisket utøves i.

– Det er denne regelen som utløser et krav om at kommunikasjonsutstyret som benyttes må kunne kommunisere via satellitt, opplyser han i en epost.

Han viser til at det er flere grunner til å opprettholde kravet om at løsningene som godkjennes skal ha mulighet for å kommunisere via satellitt.

– For det første vil rapporteringsforpliktelsene ved en endring av fangstmønster der fartøyet benyttes utenfor territorialfarvannet enkelt kunne etterleves ettersom et abonnement kan tegnes mye raskere enn eventuelt å skulle bytte ut hele utstyret. Videre er det en rekke tekniske krav som skal oppfylles for å kunne godkjenne en sporingsløsning, som ikke gjør det aktuelt å endre kravene, forteller Monsen.

Departementet vil ha ro

Nærings- og fiskeridepartementet mener det er uaktuelt å gjøre ytterligere endringer i regelverket. I en e-post skriver statssekretær Vidar Ulriksen:

– Nå må både fiskere, leverandører og Fiskeridirektoratet få ro, så de kan få gjeldende systemer opp å gå, sier han.

Han viser til at utstyret må «være av en slik art at fartøyet kan spores i alle områder der fartøy vil oppholde seg».

–Når Fiskeridirektoratet ikke har godkjent rene mobilsendere, så er det basert på det faktum at det ikke er mobildekning overalt langs kysten, tvert om er det ganske mange og store hull. Utstyr som ikke kan sende over satellitt tilfredsstiller derfor ikke kravet i forskriften, sier han.

– Hva om fiskerne blir borte?

Vognstølen i Sensar Marine maler et dystert bilde med dyre sporingsløsninger:

– Kystfiskeflåten er en del av Norges sjel. Hvor mange sjarker forsvinner om man innfører dyre og kompliserte systemer? spør Vognstølen.

Hans egen bestefar var sjarkfisker på Austevoll, noe som har påvirket engasjementet hans i denne saken.

– Departementet lener seg på at kystfiskerne høster av «folkets fisk». Det er en måte å si at man bør «holde kjeft og gjøre som man får beskjed om», iser Vognstølen.

Han tror ikke fiskerne har noe mot at deres aktivitet blir sporet.

– De forstår at å sikre data om fiskebestanden og demme opp for svartfiske så må man iverksette slike tiltak, men de vil at det skal gjøres enkelt og rimelig. Hva om fiskerne blir borte: Hva gjør Norge da? spør han.

– Sløsing

Han viser til at det er ytterligere 4000 fartøy som skal spores, når den aller minste flåten blir underlagt ERS-forskriften i 2023 og 2024. Han anslår at dette vil koste mellom 70-100 millioner for næringa.

– Og mye av den investeringen skal tilfredsstille et krav fra direktoratet og departementet, men er ikke utstyr som skal brukes. Det er sløsing med ressurser og fiskernes økonomi i en tid der vi alle må være smart og unngå unødvendige investeringer, sier han.