– Ingen troverdighet i grunnlaget for raudåtefiske

– Det er ingen troverdighet i grunnlaget for raudåtefisket. I stedet er det en bagatellisering av skadevirkningene dette fisket har på livet i havet, som savner sidestykke, sier kystfisker Ulf Gøran Garstad fra Austefjord i Rørvik i Trøndelag.

Han er sjokkert over at forskning og forvaltning stiller seg bak tallene som forklarer at bifangsten er helt nede på 0,3 prosent i enkelte raudåtetrålkast. Fiskeridirektoratet har åpnet for å kunne ha 10 prosent bifangst i raudåtetrålingen.

Hva skjer med larvene?

– Hva skjer med alle fiskelarver som havner i trålen? Dette er individer som skal vokse opp og bli til fiskebestander vi skal høste av. Tror direktoratet og spesielt forskningen selv på den ryggdekningen de gir raudåtefisket, spør Garstad som selv ikke er i tvil.

– Jeg kan ikke forstå hvorfor de som godkjenner dette meningsløse fisket i matfatet kan tro at raudåtetrålen er så fantastisk at den skiller ut alt annet liv i havet på sin ferd i en knops fart i fiskefatet. Det må være en logisk brist å ikke forstå og innse at det finnes annet liv i havet av små individer enn raudåte der den er, sier Garstad.

HI-godkjent bifangst

Til tross for kritikken og spørsmålene om troverdighet og riktighet i målingen av bifangst i raudåtetrålingen i fjordstrøkene, har forsøksfiske god ryggdekning fra Havforskningsinstituttet om aktiviteten som drives. Bifangsten kan betegnes som HI-godkjent.

Leder for raudåteforskningen ved Havforskningsinstituttet, Cecilie Broms, forklarer:

«Det blir tatt en volumprøve av raudåtefangsten fra hvert eneste trålhal. Det er gitt en øvre grense på 10 prosent, og dersom bifangsten av fiskelarver og -yngel er større enn denne grensen, må fartøyet skifte felt. I 2021 var den gjennomsnittlige bifangsten av fiskelarver og-yngel 0,8 og 0,3 prosent for de to fartøyene som fisket», skriver Broms i et epostsvar til Fiskeribladet.

Og konkluderer:

«Med denne forvaltningsregelen og nivået på bifangst, anser Havforskningsinstituttet at mengden fiskelarver og -yngel som tas under raudåtefisket har ubetydelig innvirkning på fiskebestandene.»

Ubesvarte spørsmål

Raudåteforskeren har ikke svart på Fiskeribladets spørsmål om hvor trygg og troverdig denne bifangstmålingen er, hva som gjør at raudåtetrålen er så unik at den i trålhal er oppe i 99,7 prosent raudåte, og hvorfor det er satt en bifangstgrense på ti prosent når bifangsten er målt så lavt.

Disse spørsmålene er også stilt til Fiskeridirektoratet som viser til Havforskningsinstituttet for svar på spørsmål om forvaltningen av raudåtefiske og bifangstproblematikken. Det er Fiskeridirektoratet som fastsetter bifangstgrenser.

Selv om raudåtefisket er kontroversielt både i form og gjennomføring, har direktoratet ikke valgt å ha inspektører om bord i de båtene som drive dette fisket.

Forskning og forvaltning

Garstad har selv tatt kontakt med direktoratet og havforskningen og forteller at han sitter igjen med sprikende svar, hvor han forstår det som at spesielt forskningen ikke vil ha denne fangstaktiviteten som skjer i fjordene, men at det likevel er åpnet for det.

– Det som skjer er et angrep på kysten. Jeg tar med raudåte, taretråling og oppdrett som tre ulike angrep på kysten. Skadevirkningen kommer ikke med en gang, men over år. Det er de som kommer etter oss som får merke det mest. Det kan bli noen veldig tøffe år for ressursene med det som foregår nå, sier Garstad som er spesielt skuffet over forvaltningen.

Trist utvikling

Han kaller utviklingen for trist og skriver det ned i dagboka si om livet i havet i Trøndelags kyst- og fjordstrøk, som han har ført siden midten av 1980-tallet. Han har vært på havet siden 1965 da han som femåring var med faren på fiske.

– Vi som roper varsku om raudåtefisket, blir sett på som bakstreverske som ikke vil ha en utvikling. Vi er i alle fall minst like opptatt av fisken som en fellesressurs for folket nå og i fremtiden som alle andre. Jeg vet de fleste fiskere er enige med meg, men de fleste er oppgitt og holder munn. Det har vært for lett å bare hente fisken i havet og gitt oss «pængskit» nok, sier Garstad.

– Er kampen mot raudåtefisket en tapt sak?

– Det kan den ikke være siden det er et angrep på kysten og så mye står på spill. Det er mulig det blir viktigere å få naturvernorganisasjoner på banen siden fiskernes egne organisasjoner ser ut til å være handlingslammet og maktesløs, sier Garstad.

Fiskarlaget krever stopp

Norges Fiskarlag mener det ikke er grunn til å kritisere dem for manglende engasjement i saken.

Norges Fiskarlag har satt på bremsene og krevd stopp i raudåtefisket innenfor grunnlinja. I praksis betyr kravet full stopp i raudåtefisket fordi det både mangler redskap og god nok samling av raudåte lenger ut enn der fisket har foregått til nå.

– Dette er et standpunkt vi har stått på lenge. Bekymringen er ikke blitt mindre og vi har derfor bedt om et møte med HI og direktoratet for å drøfte den situasjonen som er oppstått og de bekymringer vi har som det ikke er gitt svar på, sier Jan Birger Jørgensen til Fiskeribladet.

– Det er vanskelig å nå frem når virksomheten drives med vitenskapen i ryggen, men vi har tro på at vi kan komme videre i et møte med myndighetene, sier Jørgensen.

Frykter for sildelarvene

Det var et landsstyrevedtak i Norges Fiskarlag 19. mai som krevde umiddelbar stopp i raudåtefiske adressert til Nærings- og fiskeridepartementet som har delt ut forskningskvoter på raudåte innenfor grunnlinja.

Norges Fiskarlag er bekymret:

«På tross av forsøkene fra Havforskningsinstituttet på å berolige fiskerne om konsekvensene av raudåtetråling, er Fiskarlaget fortsatt bekymret over negative konsekvenser lokalt i kystnære områder. Norges Fiskarlag krever derfor at gjeldende forvaltningsplan korrigeres slik at det ikke tillates raudåtefangst innenfor 1 000 meters dybdekoten. Det påpekes særlig risikoen knyttet til driften av sildelarver på vei nordover i kyststrømmen, er beskjeden fra styret i Norges Fiskarlag».