I den norske debatten fremheves det gang på gang at Norge har en selvforsyningsgrad ned mot 36 prosent, korrigert for import av fôret dyrene spiser før de blir slaktet og havner på norske matfat. Et tilbakevendende tema i jordbruksoppgjøret år etter år er bøndenes uvurderlige rolle i norsk matproduksjon, som har gått noe ned de seneste årene. I samme tidsrom har eksporten av fisk og sjømat skutt i været – tall som man ser bort fra i regnestykket om landets selvforsyningsgrad.
Norsk matsikkerhet
Totalberedskapskommisjonen, ledet av tidligere forsvarssjef Harald Sunde, leverte like før sommeren sin rapport med anbefalinger til regjeringen. Konklusjonen var klar: Norge bør styrke matberedskapen ved å produsere mer selv. Det ble fremhevet at de viktigste forutsetningene for norsk matsikkerhet, er kontinuerlig produksjon av mat innenlands, ivaretakelse av produksjonsgrunnlaget og et velfungerende internasjonalt handelssystem.
Landbruksorganisasjonene og bøndene var raskt ut med å melde seg til tjeneste. De var klare som egg til å produsere mer mat for den norske befolkningen. Bonde Ellen Fjelstad uttalte til NRK: «Kunnskapen, forskningen og utstyret for å produsere enda mer norsk mat, er på plass. Det eneste som mangler er bedre rammebetingelser slik at det blir mulig for norske bønder å øke produksjonen.»
I tillegg hadde hun klare krav og forventninger til myndighetene om at tollvernet måtte styrkes, og at det bør innføres tydelige retningslinjer for innkjøp av mat i det offentlige. Med andre ord; det offentlige skal kjøpe inn mer av den maten de mener vi skal spise mindre av ut fra et miljø, kost- og helseperspektiv. Hva med fair play i kjøledisken og folks valgfrihet? Det virker det ikke som om det er så viktig.
Største i historien
Det Ellen Fjelstad i realiteten sier er: Bare Vedum øker subsidiene, og ber det norske folk og næringslivet om å betale mer til landbruket over skatteseddelen, så skal det bli vei i vellinga. Jeg vil derfor minne om at landbruksoppgjøret i fjor var det største i historien, med 11 milliarder kroner til bøndene, og i år ble det i overkant av 4 nye milliarder kroner. Fjoråret ga en inntektsvekst på hele 14,4 prosent. Ikke rart, Vedum, måtte finne dekning og innføre grunnrenteskatt på havbruk i hu og hast.
Selvforsyning av mat handler om hvorvidt man selv kan produsere i landet det man konsumerer. Som regel regnes selvforsyningen i energi, det vil si andel av kaloriene vi spiser, som er produsert i Norge. I 2019 var andel av matforbruket som er produsert i Norge, 45 prosent, og korrigert for fôrvareimport var det 36 prosent. Inkluderer vi fisk og sjømat som produseres i Norge, blir selvforsyningsgraden betraktelig høyere. En slik beregning kalles dekningsgrad. Fakta er at selvforsyningsgraden har holdt seg stabil siden årtusenskiftet, samtidig har dekningsgraden økt fra i underkant av 80 prosent til nærmere 90 prosent – takket være sjømatnæringen.
Internasjonalt bruker man nettopp dekningsgraden som standard for selvforsyningsgrad (dekningsgraden er andelen norsk mat vi kunne ha konsumert dersom mat produsert for eksport var en del av forbruket innenlands).
Gedigent paradoks
Med tanke på at sjømatnæringen har vært en av landets aller viktigste og største næringer helt siden Harald Hårfagres tid, så er det et gedigent paradoks at ikke sjømat inngår i beregningene. Det er derfor interessant å legge merke til hva Totalberedskapskommisjonen skriver i sin rapport:
«Nærings- og fiskeridepartementet har tatt initiativ til å utrede betydningen av fisk og sjømat i omstilling til krisekosthold. Utover dette initiativet er det etter det kommisjonen er kjent med begrenset kunnskap om potensialet for omstilling av produksjon for å avbøte forsyningssikkerhetskriser.»
Det er knapt til å tro at dette ikke er utredet tidligere. Her må både sjømatnæringen og sjømatorganisasjonene erkjenne at man har sovet i timen – ikke bare myndighetene.
Riktig nok fortjener departementet ros for å ha igangsatt dette arbeidet. Men, politikere og myndigheter må følge opp ved å legge til rette for bl.a. gode rammebetingelser og nødvendig areal, slik at produksjon av norsk sjømat kan øke. Vi snakker ikke om subsidier, men om for eksempel et næringsvennlig skatteregime og ambisiøs politikk med insentiver for å fremme ny teknologi og økt matvareproduksjon fra havet med lavest mulig miljøavtrykk.
Vårt «gullkort»
I arbeidet med å bygge opp globale systemer for bedre matsikkerhet må Norge løfte frem sjømaten for alt den er verdt. Sjømaten er vårt «gullkort», og kan igjen bli vår viktigste byttevare, slik det historisk har vært. Derfor må vi ta et langt større eierskap i det handelspolitiske arbeidet. Vi som representerer næringen, må bli enda kvassere i å få sjømatnæringen til også å bli ett av de viktigste virkemidlene i landets nordområdepolitikk.
Det er liten tvil om at vi i sjømatnæringen må jobbe på en helt annen måte i fremtiden. Vi må komme oss ut av startblokken, vi må bli langt mer næringspolitisk rettet, enn hva vi har vært frem til i dag. Dette gjelder både på det innenriks- og utenrikspolitiske plan. Det jobbes hardt, systematisk, og målrettet fra oss som næringsorganisasjon, og det på mange plan.
Vi kan ikke tillate oss å sitte stille i båten. Det må rett og slett jobbes hardt, systematisk, og målrettet fra oss som næringsorganisasjon. Det er opptil oss om vi skal få den posisjon og betydning næringen fortjener.
Landbruket har fått styre matdebatten for seg selv. Vi må matche landbruksorganisasjonene, bidra til å skaffe næringen definisjonsmakt, og ikke minst være en tydelig stemme for næringen i det offentlige rom (ikke bare innad i menigheten).
Sjømatbedriftene har en ambisjon om å lede an. En av de viktige oppgavene fremover blir å få politikere, myndigheter og folk flest til å skjønne at fisk er mat. At vi er avhengig av et mangfold av aktører i norsk sjømatnæring, både store og små. At privat eierskap og sjømatnæringen er det viktigste virkemidlet for å nå politikernes distriktspolitiske målsettinger, og oppnå en trygg matsikkerhet i landet. Kort sagt: Sjømat bygger Norge, og norsk sjømatnæring sikrer befolkningen, både her hjemme og der ute, mat i gode og dårlige tider.
