Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens holdning.

Kystfisket er viktig for kysten og bidrar til sysselsetting både på havet og på land. De lokale sjarkflåtene er særdeles viktige for kysten, og holder hjulene i gang gjennom å ivareta lange tradisjoner der de forvalter lokalkunnskap og kompetanse. Hver dag leverer kystfiskerne fersk fisk av høy kvalitet til fiskemottakene og skaper store verdier som holder liv i de mindre mottakene langs kysten.

I kjølvannet av «fiskefusk-utvalget», ble det foreslått en rekke tiltak. Blant annet et omfattende rapporteringsregime for alle fiskere. Til og med de aller minste fartøyene – ned til 6 meter – som i stor grad er kystfiskere som er alene på havet, ligger nå an til å bli pålagt unødvendig rapportering.

Unødvendig merarbeid

For en liten sjark vil rapporteringskravene medføre et unødvendig merarbeid. I tung sjø med mye fangst som skal om bord er det ikke realistisk å forvente at kystfiskerne skal trykke på skjermer for å rapportere fangst istedenfor å fokusere på arbeidet og sikkerheten.

Flere kystfiskere har allerede varslet at de vil gi opp drømmen om å leve av havet, og sjarkflåten er i ferd med å bli utrydningstruet. Når rapporteringskravene innføres, forventes et ras av fartøy å forsvinne ut av fartøyregisteret.

De fleste kystfiskerne driver et begrenset fiske på sitt eget «hjemmehav» og deres ressursuttak medfører ingen trussel for bestandene. For disse fiskerne blir rapporteringskravet er stor byrde som vil påvirke lønnsomhet, arbeidstid og sikkerhet, og i tillegg vil de omfattes av et regelverk som har til hensikt å hindre juksing i andre fiskesegmenter enn det disse kystfiskerne opererer i.

Politisk handlekraft

Et paradoks er at samtidig som rapporteringskravene skal innføres, pålegges fiskerne også å installere satellittutstyr, utstyr som stortinget har vedtatt at de ikke trenger. For fartøy i fartsområde «Kystfiske» er det tilstrekkelig med sporing over mobilnettet. Av en eller annen grunn har Fiskeridirektoratet valgt å se bort i fra dette og pålegger kystfiskerne unødvendige kostnader.

Økt byråkratisering og innføring av nye krav som er unødvendige og ikke er tilpasset kystfisket, er i ferd med å ta livet av kystens viktigste primærnæring, og med på lasset følger fort fiskemottakene og leverandørindustrien etter.

Her trengs politisk handlekraft dersom regjeringen virkelig mener at de vil sikre en variert, fiskereid og bærekraftig fiskeflåte som bidrar til at fisken gir økt aktivitet, større verdiskaping og flere helårlige arbeidsplasser i lokalsamfunn langs hele kysten. En god start vil være å forkaste unødvendige rapporteringskrav for kystfisket.