Nå står det 2023 på kalenderen, og man kan trygt si at tiden har gått, eller passert. Når man da sitter og tenker tilbake, på det mange vil betegne som et langt, godt levd liv, må jeg være så ærlig å si at det er nettopp det jeg har opplevd, et godt, langt liv, så langt.
Jeg er oppvokst i et lite fiskevær i Flakstad, Lofoten, i en tid da man måtte bruke ferje for å komme seg fra den ene enden av Lofoten, til den andre. Slik sett var man kanskje, etter nåtidens normer, ganske så isolert fra resten av samfunnet.
Men realiteten var jo egentlig at man var fullt oppdatert om hva som foregikk utenfor eiendomsgrensene til fiskeværet, og Lofoten. Det kom folk og båter fra store deler av kysten med nyheter, i tillegg til at lokalavisa Lofotposten kom ut hver dag med nyheter fra hele Norge, samt hele verden.
Livet på og under kaiene
Som guttunge levde man livet på, og under kaiene, om bord i fiskebåtene og i buene, sammen med fiskerne som driftet, særlig på vinterstid, under Lofotfisket. Det var et samhold og et miljø som i dag i stor grad er borte, antakelig ofret på utviklingens alter. Vi lærte tidlig å ta ansvar, samt leve sammen med andre, vi oppdaget at verden dreide ikke rundt vår eget ego, det måtte tas hensyn til at vi var flere.
Den store drømmen for oss, som da var den «neste generasjonen» var at vi ble såpass gamle at vi fikk delta selv, som fullverdige medlemmer av den store gruppen yrkesutøvere som høstet av havet, og slik var med på å skape sysselsetting og verdier for de lokalsamfunn vi utøvde vårt yrke i, for mange av oss, langs hele kysten.
Selv var jeg så heldig at jeg vokste opp i en fiskerfamilie, med båt i familien, og fikk slik tidlig innblikk i hva som krevdes for å bli fisker. Løpet for mitt yrkesvalg gjorde jeg nok egentlig selv allerede som guttunge, gikk «pliktløpet» i barne- og ungdomsskole, for deretter å starte som mannskap om bord hos min far som mannskap, deretter et opphold for å få skippersertifikat, noe jeg aldri har angret på.
Jeg har hatt et godt liv...
All ære til henne
Etter hvert traff jeg henne som jeg i dag er gift med, ei tålmodig og arbeidsom sjel, som måtte ta ansvaret for barn og hus, da jeg var mye borte, i en jobb som jeg trivdes med. All ære til de kvinner som satt hjemme, og hadde ansvaret for barn og hjem, mens vi fikk utøve vår drøm.
Etter snart femti år i yrket som fisker, har jeg vært med på en utrolig utvikling i fiskerinæringen, både på godt og vondt. Om noen hadde spurt meg om jeg ville fortelle hvordan fiskeryrket ville vært i 2023 hadde jeg bommet stygt!
I dag er jeg med i en yrkesgruppe som er gjennomregulert og overvåket alle veier snart, med innmeldinger/utmeldinger, og fangstrapporteringer til det minste desimal. Og stakkars den «lille fiskermann» som takserer feil, da slår «Vatikanstaten» i Bergen til med full tyngde. Og det gjør de med blant annet argumenter om «ressurskontroll», gud bedre meg vel.
«Vatikanstaten» i Bergen
Med den utviklingen som har vært angående sporing og innmeldinger/rapporteringer, trenger snart ikke fiskekjøperne å skrive seddel, den vil vi få direkte fra «Vatikanstaten» i Bergen før vi er kommet til land.
Det er egentlig underlig at en slik etat som Fiskeridirektoratet skal være gitt slik makt av dem man har valgt inn på Stortinget?
Kanskje svaret på det er at representantene på Stortinget ikke selv er underlagt et slikt regime, og derfor ikke bryr seg?
Eller kanskje svaret er at representantene på Stortinget i all hovedsak kommer fra en offentlig jobb, eller et partiapparat, og derfor aldri kommer til å forstå hva en ordinært innbygger/yrkesutøver opplever i sin hverdag?
For egen del har jeg overhodet ikke respekt for noen av representantene som sitter i Norges lovgivende organ, respekt er nemlig noe man må gjøre seg fortjent til, og det har de ikke klart.
Helårig sysselsetting
Tilbake til mitt liv som fisker, det miljøet som var i næringa da jeg begynte, er borte i dag. Samholdet finnes nok enda, men miljøet som sådan har blitt mer fokusert på et «A4-samfunn», på grunn av at de som i dag sitter i forvaltningen mangler grunnleggende og praktiske kunnskaper om yrket/næringen.
Jeg er klar over at man ikke kan skru tiden tilbake, såpass oppegående er jeg, men vi hadde det ikke så galt da jeg begynte som fisker. Det var mange, etter datiden, nye fiskebåter, det ble satset, særlig på båter mellom 50 og 70 fot, en kystflåte som drev fiske hele året, og samtidig sørget for sysselsetting og verdiskapning hele året.
Vi hadde gode årsinntekter, mange av oss uten det mange betegner som «pumpelukt» om bord, dusj og vannklosett hadde vi også om bord.
Det ble lagt til rette for helårig sysselsetting, med «leveringspliktige trålkonsesjoner», som ble tildelt rederier i lokalsamfunn. Disse sørget for sysselsetting blant annet i Stamsund og Melbu, på en tid av året der kystflåten drev sitt fiske på bankene utenfor Finnmark, og derav ikke kunne gå til Lofoten og Vesterålen for å levere sine fangster.
Lite skjer
I dag virker det som om myndighetene forventer at kystflåten skal sørge for helårige arbeidsplasser langs kysten, de trålkonsesjonene som ble utdelt med leveringsplikt er forsvunnet, med myndighetens velsignelse, og INGEN politiske parti har tatt tak i det!
Forskjellige representanter for diverse parti har sagt at dette skal tas tak i, gjerne i valgår, og deretter har ingenting skjedd. Og, vi som velgere går på limpinnen hvert annet år, og er så naive at vi tror på deres historier.
Av og til kan man bli sittende og lure på hvorfor vi som fiskere, gang etter gang lar oss blende av politikere som reiser rundt, for øvrig på vår regning, og lurer oss trill rundt?
Ja ja, jeg har hatt fiske som yrke gjennom snart femti år, og mange lengre enn meg, og det er ikke på grunn av myndighetene og «Vatikanstaten», men på tross av dem. Og, på grunn av at vi elsker den jobben vi gjør, der vi er med på å høste førsteklasse råvarer fra naturen, og at vi lever av og med naturen.
Til slutt har jeg en oppfordring til de ungdommer som er usikker på hva de vil satse på, vis initiativ og engasjement, og vurder sterkt å prøve deg som fisker. Det er ikke alle det passer for, men mange vil elske yrket med de utfordringer det medfører. Det er ingen 9–4 jobb, og krever innsats, men du vil raskt finne ut om det passer.
For de som finner lykken og tilfredsstillelsen i å være fisker, etter å ha prøvd seg. Lykke til, næringa trenger slike som deg!
