Rømt oppdrettslaks en trussel mot villaksen?

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens holdning.

På tross av at det rømmer stadig færre oppdrettslaks, og på tross av at det er stadig færre rømte fisk i elvene, konkluderer Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL) med at rømt oppdrettsfisk er en av de største truslene mot villaksen. Det er en gal vurdering som kan ramme villaksen, og føre til at vi ikke iverksetter viktige tiltak der hvor villaksen faktisk er truet: I havet!

Nullvisjon for rømming

Sjømatprodusentene har som visjon at det ikke skal forekomme rømming fra lakseoppdrett i Norge. Rømt fisk er direkte økonomisk tap for bedriftene og et miljøproblem. Rømt fisk vil bidra til økt klimafotavtrykk for laksen. Fisk som rømmer, kan også ha direkte negativ påvirkning på villaksen ved at de kan pare seg med dem, og også redusere villaksens reproduksjon gjennom konkurranse om gyteplasser.

Havbruksnæringens nullvisjon når det gjelder rømming har gitt gode resultat. Antallet rømt oppdrettslaks er sterkt redusert, og det i en periode hvor produksjonen av laks har økt. Reduksjonen bekreftes i elvene, også der er det en stor nedgang i rømt fisk. Havbruksnæringen har også iverksatt tiltak for utfisking av rømt oppdrettslaks. Dette arbeidet gjør at vi har stadig bedre data på hvor mye rømt fisk det er i elvene. I 86 % av de undersøkte elvene er det mindre enn 4 % rømt oppdrettsfisk i 2022.

Den største trusselen mot villaksen?

VRL har en sentral rolle i vurderingene av tilstanden til villaksen. Gjentatte ganger har de slått fast at rømt oppdrettslaks og lakselus er de to viktigste truslene mot villaksen. Hvis deres vurdering ikke er treffsikker kan det medføre at vi setter inn gale eller mangelfulle tiltak for å opprettholde en sterk norsk villaksbestand. Det er derfor grunn til å vurdere hvilken samlet betydning rømming har for norsk villaks.

Genetikkens betydning

På samme måte som når man bruker DNA-analyser for å sjekke slektskap mellom enkeltmennesker og grupper av mennesker, kan man sjekke i hvilken grad gener fra rømt oppdrettslaks har blandet seg med villaksens. Hvis det en gang har vært parring mellom en oppdrettslaks og villaks vil vi finne genetiske markører fra oppdrettslaksen. Dette på samme måte som jeg vil kunne finne at jeg har en eller annen avstamming fra en greker selv om jeg i hovedsak er nordisk. De fleste mennesker har f.eks. spor av neandertaler i seg selv om neandertalerne ble utryddet for 30.000 år siden.

At det finnes en andel av markører fra oppdrettslaks i en villaks, sier på samme måte som for mennesker, ingenting om egenskapene til individet bortsett fra at det en eller annen gang i fortiden, har vært en parring mellom oppdrettslaks og villaks i stamtavlen til det bestemte laksen. Ettersom det tidligere var mer rømming, og før den tid også aktivt utsett av oppdrettet laks i elvene, så vil det være genetiske markører fra oppdrettslaks hos villaksen. På tross av dette har VRL en målsetting om å opprettholde «genetisk integritet». Det er et mål det ikke er mulig å innfri selv om vi skulle lykkes med null rømming, eller for den saks skyld slutte med oppdrett av laks. Det som er viktig, er derimot å vurdere sannsynligheten for at rømt oppdrettslaks med sin eventuelle fremtidige genetiske innblanding, vil redusere bestandene av villaks i Norge.

Genetikken er ikke utfordrende

Ettersom VRL ikke har svart på dette helt sentrale spørsmålet så har Sjømat Norge bedt Nofima gjøre en vurdering. De har i rapport 5/2023 presentert sine vurderinger. Ved genetisk innblanding med en konstant forekomst over flere tiår av 20 % oppdrettslaks i elven, viser modellene at man ikke får noen bestandsreduksjon. Med henvisning til eksisterende nivå av rømt oppdrettslaks i norske elver, og med den klare tendensen til redusert forekomst av rømt fisk, er det grunn til å konkludere med at sannsynligheten for at rømming av oppdrettslaks i Norge skal lede til bestandsreduksjon som følge av genetisk innblanding, er neglisjerbar.

– Forskere er for opptatt av å skylde på lakseoppdrett til å faktisk legge merke til hva som skjer med villaksen

Les mer

Risikoanalyse som forutsetning

All forvaltning av risiko knyttet til for eksempel helse, mattrygghet eller miljøpåvirkninger, herunder påvirkning på naturmangfold, må baseres på risikoanalyse. Alle slike risikoanalyser baseres på tre elementer, vitenskapelig risikovurdering, risikohåndtering og risikokommunikasjon.

Spørsmålet som reiser seg når det gjelder rømming, er hvorfor VRL konkluderer med høy risiko, og Nofimas rapport angir lav risiko. VRL benytter et poengsystem som rådet selv har laget. Utfordringen ved det systemet er at det fremstår som vilkårlig og lite robust med tanke på usikkerhet og på hvordan poengene fordeles innenfor de åtte kriteriene som er inkludert i poengsystemet. Dersom konklusjonene i rapporten til Nofima bakes inn i poengsystemet til VRL, blir utfallet at rømming ikke utgjør noen betydelig trussel for villaksen i Norge, sammenliknet med de øvrige truslene som VRL har vurdert.

Tiden i havet er den største trusselen?

For villaksen er tiden i havet den farligste. 95 % av all villaks dør mens den oppholder seg i havet. Andelen villaks som dør i havet øker. Dette ser vi ikke bare i Norge, men i større geografiske områder. Vi bør derfor legge mye mer vekt på hva som skjer i havet. Til det trenger vi risikovurderinger som er faglig treffsikre. Ettersom VRL ikke evner å gjøre den jobben bør ansvaret flyttes til statens hovedaktør for vitenskapelige risikovurderinger innenfor matverdikjedene; Vitenskapskomiteen for mat og miljø. Det kan bidra til at vi får en bedre og mer treffsikker forvaltning, og dermed at vi bygger sterke bestander av villaks. Samtidig skal vi i havbruksnæringen jobbe videre for å nå målet om null rømt oppdrettsfisk.