Akvakulturlovens forarbeider er tydelig på at miljøhensynet i loven er vidt og dekker både forurensing og økologiske effekter.
Det er en klar forutsetning for all akvakultur at driften ivaretar det omkringliggende miljø på en forsvarlig måte, og søker å avdempe eventuelle negative skadevirkninger.
Langsiktig næringsutvikling
Potensielle skadevirkninger av driften kan for eksempel være rømming av fisk og bunnsedimentering i forbindelse med fôring eller medisinering av organismene, dersom spredning og nedbrytning på lokaliteten ikke er stor nok.
Bærekraftig utvikling innebærer at næringens vekst skal skje innenfor de grenser som naturen setter. Dette betyr at også den videre utviklingen av næringen skal skje slik at naturens struktur, funksjon og produktivitet bevares, blant annet som grunnlag for å ivareta framtidige generasjoners muligheter til å tilfredsstille sine behov.
Forvaltningen etter loven skal sikre miljøet på en slik måte at det legger grunnlag for langsiktig næringsutvikling. Dette gjelder både en langsiktig forvaltning av vannressurser, lokaliteter og biologiske ressurser. Det at loven skal fremme næringens lønnsomhet og konkurransekraft innenfor rammene av en bærekraftig utvikling, omfatter også hensynet til hvordan akvakulturnæringen kan tilpasses hensynet til andre samfunnsinteresser i kystsonen samt hensynet til folkehelse, fiskehelse og – velferd.
Opphopning av miljøgifter
Av dette ser vi blant annet at «den røde linja» er nådd når folkehelsa er truet, noe den er nå. Det viser medisinernes analyse av gift- og tungmetaller i krabber som holder til i nærheten av oppdrettsmerder EFTAs overvåkningsorgan (ESA) har nylig mottatt informasjon om problemstillingen.
Opphopning av miljøgifter i krabbe og andre sjødyr er en markør for hvordan helsetilstanden er i fjordene våre. Det økende giftinnholdet i krabbe er et tegn på at utviklingen går feil vei. Oppdrettsindustriens bidrag til dette er betydelig.
Hvis denne utviklingen får fortsette, vil all sjømat i fjordene bli helsefarlig og uspiselig. Verken helsepersonell eller allmennheten for øvrig ser ut til å være oppmerksom på dette problemet. Forskere, leger og professorer etterlyser nå tiltak for å få kontroll på disse utslippene. Vi må kreve at de som forurenser, rydder opp etter seg og at utslippene stoppes. Å verne om livet i fjordene er å verne om livet for oss alle.
Kommunenes plikt
Kommuner som kun vil åpne sin kyst for lukkede anlegg fremmer og ikke skroter miljønormen. Kommunene har plikt til å unngå miljøforringelse- og dette gjelder uansett om vi her befinner oss på et område der det hittil har vært hemningsløs dumping av avlusningsmidler, fôrspill og avføring, eller ei.
Det kan illustreres ved hjelp av plan- og bygningsloven § 11–11. Det står ingensteds skrevet at kommuner som etter sitt beste skjønn vil oppfylle miljøstandarden forbys å gjøre det av norske lovbestemmelser, snarere tvert imot. Det er ingen lover som hindrer kommunene, i sine kystsoneplaner, fra å kreve utslippsfrie oppdrettsanlegg. Selv utstyrt med klar hjemmel er kommunene skremt av oppdrettsnæringens lobbyister. Handlingslammelsen er total.
Vanndirektivet 2000/60/EF overtredes med klar margin og jeg vil også henvise til deponidirektivet 1999/31/EF. Opphopning av mikset livløse avfallshauger under oppdrettsmerdene må da være et klart brudd på deponidirektivet. Det er intet i direktivet som skåner akvakultur og den forurensning som åpne anlegg i flytemerder forårsaker.
Den røde linje er brutt. Oppdrettsanleggene må legge om sin driftsprofil.
