Den norsk-russiske fiskerikommisjonen har sittet sammen i en og en halv uke, riktignok digitalt. Og nå er resultatet klart.
For det første er dette godt nytt for ressursgrunnlaget i ett av verdens rikeste fiskefelt, inkludert verdens største torskestamme. Som kyststater har Norge og Russland et felles ansvar for å forvalte fiskebestander som går fram og tilbake mellom deres respektive økonomiske soner, til beste for framtidige generasjoner.
Dette dreier seg også om matvaresikkerhet her og nå – Barentshavet er den viktigste leverandør av høykvalitet sjømat i Europa, rett og slett et spiskammer i vår del av verden.
Oppsiktsvekkende godt samarbeid
For det andre er det en seier for forskningsbasert forvaltning – kvotefastsettelsen er basert på vitenskapelige anbefalinger, i år som tidligere år. Russland ble i vår kastet ut av Det internasjonale havforskningsrådet (ICES), men norske og russiske forskere har klart å opprettholde det bilaterale samarbeidet og utarbeide kvoteanbefalinger for fellesbestandene i Barentshavet, slik de alltid har gjort. Og kommisjonen har basert sine kvoter på disse anbefalinger, innenfor rammene av de handlingsregler de tidligere har blitt enige om.
For det tredje viderefører avtalen et veletablert og egentlig ganske oppsiktsvekkende godt samarbeid mellom NATO-landet Norge og Russland, som har klart seg gjennom kald krig, politiske omveltninger i Russland og tiltagende politisk tilstramning de senere år – og nå også russisk angrepskrig i Ukraina og stigende nervøsitet i Norge.
De to kyststatene har ikke bare en forpliktelse til å drive bærekraftig forvaltning; de har også en førsterett til ressursene i området. Før kyststatene på midten av 1970-tallet fikk mulighet til å etablere 200-mils økonomiske soner, tok andre europeiske stater en betydelig større andel av fisken i Barentshavet. Siden har Norge og Sovjetunionen/Russland kunnet beholde størstedelen av ressursene for seg selv.
I begges interesse
Den viktigste lærdommen vi kan dra av dette er at Norge og Russland har grunnleggende like interesser i barentshavsfiskeriene, ikke minst i å opprette det bilaterale forvaltningsregimet, inkludert gjensidig tilgang til hverandres økonomiske soner.
De østlige deler av Barentshavet, altså russiske farvann, er først og fremst et oppvekstområde for den dyrebare torsken. Senere i livssyklusen trekker den vestover inn i norske farvann. Dersom Norge skulle stenge russiske fartøy ute av norsk økonomisk sone, noe som i verste fall kunne vært en konsekvens av en ikke-avtale med russerne, hadde de russiske fiskerne vært hensatt til å høste av småfisken i øst. Dette er ikke i deres økonomiske interesse – småfisken er ikke så interessant på det globale markedet – men like mye er det ikke i norsk interesse.
Når russerne tar småfisk istedenfor moden fisk lenger vest, ødelegges ressursgrunnlaget.
Dersom Norge skulle bryte forvaltningssamarbeidet med Russland, ville det først og fremst vært en symbolhandling, en ytterligere stadfestelse av vår forakt for russisk framferd i Ukraina. Materielt sett ville ingen tjent på det, verken Norge, Russland eller omverdenen som nyter godt av vårt nordlige spiskammer.
Om det likevel ville være verdt det, er en avveining våre politikere må ta. Enn så lenge har de konkludert med at det beste av to onder er å fortsette å sitte ved samme bord som krigsmakten i øst.
