Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens holdning.

Fiskeriministeren har bestemt at inneværende år skal grunnkvoten økes noe i lukket gruppe for fartøy under 11 meter. Det kan være prisverdig, men går ut over andre grupper som får mindre. Om økningen skjer på bekostning av trålerne, vil virkningen for resterende kystflåte falle bort.

Fiskeriministeren kunne alternativt eller i tillegg videreføre samfiskeordingen i lukket gruppe under 11 meter og la deltakerne beholde ordningen i fremtiden.

De som fikk rekrutteringskvote i perioden 2008-2018, de fleste under 11 meter, med varighet til fisker har fylt 75 år, burde få ordningen etablert permanent som ordinære kvoter. Dette vil blant annet bidra til at mottakere av rekrutteringskvoten får mulighet å sikre bankfinansiering av eksempelvis nyere fartøy på lik linje med andre fartøyeier. Alle har faktisk, på et eller annet tidspunkt, fått grunnkvotene av fellesskapet.

Disse to tiltakene vil styrke den minste flåten, og gi tilnærmet null negativ effekt for andre. Enkelt å gjennomføre og treffsikkert.

Pål Krüger aktiv deltaker i Fiskerinæringen siden 1978. Foto: (Pressefoto)

Kvotemeldingen:

Problematikken knyttet til hjemmelslengde eller faktisk lengde, er kanskje overdreven, men det kan være et argument å innføre faktisk lengde for å unngå/redusere problematikken med at kvoter tilhørende en gruppe reelt havner i en større gruppe.

Det er kanskje vel enkelt å mene at størrelsen på fartøyet ikke spiller noen rolle, siden det er kvotene det enkelte fartøy har, som begrenser fiskeriaktiviteten. Realiteten er at det er en betydelig fordel jo større fartøyet er ved fiske på ikke kvotebelagte fiskerier, bifangst- og ferskfiskkvoteordningen, større grad væruavhengig fiskeri, og fiske utenfor 12 mil, for å nevne noe.

Hjemmelslengde vil stimulere til å bygge stadig større fartøyer, men hvor kvotefaktor «tilhører» en mindre fartøysgruppe. Kanskje gruppeinndelingen kunne endres noe innenfor faktisk lengde slik at under 11 meter fikk ny grense til under 13 meter, og videre tilpasning oppover, for å gi rom for fornying og bedre arbeidsforhold ombord.

Fremtidig strukturering av kvotene, med faktisk lengde på fartøyene, vil trolig gjøre det enklere å reelt avgrense strukturering innenfor en og samme flåtegruppe.

Hvis næringen, ved etablering av faktisk lengde, fikk en tilpasningstid på 2–3 år, ville mye være gjort.

Tilbakefall av strukturkvote bør følge de samme retningslinjer som lå til grunn da ordningen ble etablert, nemlig til grunnkvotene i den gruppen strukturkvotene kom fra.

Selv om det er viktig at næringen har sterke fagorganisasjoner, så kan ikke opprettholdelse av strukturen på fagorganiseringen være premissgiver for strukturkvoteordningen, tilbakefallsrett osv.

Fiskerinæringen som distriktsbygger

  • Det bør ikke legges andre krav til fiskerinæringen enn for andre næringer når det gjelder betydning/ansvar for distriktsbosetningen.
  • Det bør være et overordnet mål å skape lønnsomhet i næringen som helhet, inkludert mottaks- og bearbeidingsindustrien.
  • Fangstregulering av fiskeriene kan langt på vei oppfylle disse kravene.
  • Fangstkapasitet må over tid tilpasses ressursene, gjennom en differensiert flåtestruktur.
  • Det bør sikres at kvoter ikke hoper seg opp hos enkeltdeltakere i næringen.
  • For bedre å sikre råstoff til landanlegg burde disse kunne eie fiskefartøy, på samme måte som fisker kan eie landanlegg. Deltakerloven må tilpasses realitetene i næringen.

I det store bilde er det et spørsmål om vi har et problem i næringen, og at kvotemeldingen er av overdreven betydning. Har vi ikke noe problem, har vi heller ikke behov for noen løsning! Det forventningspresset som er skapt om hva kvotemeldingen vil bringe, er i seg selv negativt.

Vi trenger noen tilpasninger som departementet fint klarer å gjennomføre, uten en 100 siders kvotemelding og innblanding fra Stortingspolitikerne, som naturlig nok her begrenset innsikt i næringen. Aktiv fangstregulering av fiskeriene kan langt på vei eliminere utilsiktede tilpasninger fra næringen.