Kvotemelding 2.0 ble presentert med brask og bram av fiskeriministeren i en fullsatt sal sist i Tromsø. Fiskeriministeren sa eksplisitt at dette ikke er en revolusjon, men en liten endring til det som hun mener er riktig retning for kvotepolitikken.
Jeg er spesielt enig i at det er en liten endring (det er riktignok litt); det er bare en liten prosentdel av kvotene som omfordeles fra havfiskeflåta til kystflåta nå.
Liten vilje til omstilling
Gjemt i en nesten ugjennomtrengelig tareskog av teknikaliteter, begreper og uttrykk i meldinga, er det vel grunn til å tro at omfordelinga ikke blir så veldig stor på lang sikt heller.
Likevel står en del representanter fra store aktører innen fiskerinæringen og roper etter forutsigbarhet og stabile rammevilkår. De er ikke fornøyd. Deres høylytte rop er imidlertid etter mitt syn mer et rop på at alt bør være som det har vært; det er liten vilje til omstilling der i gården.
Det er grunn til å understreke at essensen i Riksrevisjonens rapport om kvotesystemet egentlig er at kvotepolitikken ikke har tjent nasjonale interesser når det gjelder fiskeripolitikk, fordeling, sysselsetting, bosetting og etter mitt syn i ytterste konsekvens også suverenitetshevdelse.
Sikre bosetting
Det viktigste verktøyet for å sikre nasjonale interesser i en geopolitisk svært ustabil tid, er å sikre at det også er bosetting i hele landet.
Når Riksrevisjonen, som altså har som oppgave å se til at regjering og statsforvaltninga gjør jobben sin, påpeker sterkt negative trekk ved den eksisterende politikken, så mener jeg det nå er all grunn til å ignorere ropene om at alt skal være som det har vært.
Jeg er imidlertid sterk tilhenger av forutsigbarhet og tydelige rammevilkår for aktørene i fiskeriene. Det er fortsatt mulig, sjøl om man går inn for en mer offensiv omfordeling av ressursene, slik at kystfisket styrkes.
Det er bare å skissere et utviklingsperspektiv på 10-15 år, med konkrete tiltak fra dag en, slik at alle kan tilpasse seg ei virkelighet som samsvarer med overordnede politiske mål.
