Vi kan si det slik at departementet står i Kongens gate i Oslo og ser nordover. Med ryggen vendt mot sør. Jeg har selv stått der – i samfulle 27 år.
Naturlig nok siden det er i nord de store og for nasjonen betydningsfulle fiskebestandene befinner seg. Nord for sekstiandre som det heter.
Det er lett å glemme at for fiskerne i sør er fisket like viktig som fisket er for fiskerne i nord.
Rapporten
«Fiske i Sør – En situasjonsbeskrivelse og forslag til tiltak» er en arbeidsgrupperapport som ble overrakt Fiskeridepartementet i april 2013. Arbeidsgruppen var oppnevnt av departementet og arbeidet ble drevet av departementet som både stilte med prosjektmidler og sekretariats-støtte.
Denne rapporten var det første arbeidet i norsk fiskeriforvaltning som tok for seg utfordringene i fisket Sør-Norge sett helhetlig.
Gruppen kom fort til den erkjennelsen at der er diametrale forskjeller på forutsetningene for yrkesfisket i sør og yrkesfisket i nord.
«Tråling er dumt»
Det kan sies enkelt slik:
I nord er det mye fisk og lite folk mens i sør er det lite fisk, men mye folk.
Bortsett fra irritasjon over svensker og tsjekkere som smugler torskefileter over grensa i bobil med fryseboks, er ikke fritidsfisket i nord en alvorlig konkurrent om ressursen. Det er det i sør.
Ta en tur fra Søgne til Svelvik. Kikk i hyttebøkene, så ser vi hvor hummeren havner.
Prosjektet «Krafttak for kysttorsken» ble avsluttet med en rapport i 2021. Rapporten kritiserer de fiskeforbudsområdene for torskefiske som ble innført i 2019. Disse forbudene bygger på myten om at det er det kommersielle trålfisket i Oslofjorden og vestover kysten som er årsaken til at det er lite torsk å få.
Havforskningsinstituttet estimerte i 2016 uttaket av torsk og at fritids- og turistfiske sto for 90 prosent, mens yrkesfiskerne, inkludert reketråling, kun til sammen tar 10 prosent.
Løsningen på dette var den samme som alltid; «for øvrig mener jeg at tråling er dumt».
Samtidig, i mars 2021, kom Klima- og miljødepartementet med «Helhetlig tiltaksplan for en ren og rik Oslofjord med et aktivt friluftsliv». Ett av tiltakspunktene var «økt tilgang for folk flest til strandsonen».
Stopp yrkesfiskerne?
Så med andre ord så er løsningen å redusere den aktiviteten som står for 10 prosent av beskatningen samt øke den aktiviteten som står for 90 prosent av uttaket. Akkurat ja.
Så uansett hva som er problemet, og om problemet er et problem eller en egeninteresse, så er løsningen den samme; steng ned yrkesfisket.
Og dyrevernerne, hobbyfiskerne, jegere med og uten hagle, naturvernere, veganer, havbunnsallianser, hytteforeninger og alle de andre, hjulpet av fylkesting-innvalgte og stortingsrepresentanter som i sin tur er aktivt tiljublet av media hvor alle hadde svaret og løsningen; Stopp yrkesfiskerne.
Og om ikke galt var ille nok, så har havforskerne i Sørlandets eget Havforskningsinstitutt, Flødevigen, kastet seg på lasset og vil verne alt som «rør på seg».
Og oppå alt dette kommer økte drivstoffkostnader i 2022 med akutt behov for nødhjelp. Hvor departementet endog bidro, mot alle prinsipper, med vel 20 millioner kroner i drivstoffstøtte.
Og om ikke det er nok så inngår EU og Norge en kvoteavtale for andre halvår 2023 som senker rekekvoten dramatisk. Nær 40 prosent.
Det haster
Departementet toer sine hender og som riktig svar er, så kan ikke kvoterådet neglisjeres: Norge har basert sin fiskeriforvaltning og forhandlinger om kvoteavtaler på rådgivingen fra ICES. Det er ikke bare det beste vi har, det er også det eneste vi har, og vi vil ikke tilbake til tiden med politisk biologi.
I tillegg henger MSC-merket over næringa som et damoklessverd.
Næringa har bedt om møte med departementet som først sa «etter sommerferien», men som snudde og det blir ett møte allerede denne uka. Det er nå det er krise, ikke etter sommerferien til et nordvendt departement.
Røster fra sør, røster som oftest er milde, dog ikke nå, krever krisehjelp, kondemnering, driftsordninger, opplagsstøtte, produksjonsbidrag og alt som kan bøte på 40 prosent reduksjon på reke – den suverent viktigste ressursen.
Det har vært harde tak på Sørlandskysten før;
I landet var misvekst og nød,
Den fattige sulted, den rige led savn,
To kraftige arme var ingen til gavn,
For døren stod sot og død.
(H. Ibsen fra «Terje Vigen»)
Riktignok står det ikke så ille til som under Napoleonkrigens blokade, men skal vi bevare fiskeriet i sør må det en ny politikk til med langsiktig perspektiv og langsiktige tiltak. Nødhjelp gir kun kortvarig lindring og neste gang er bare nøden blitt større.
Du leger ikke beinbrudd med Globoid.
Rapporten «Fiske i Sør – En situasjonsbeskrivelse og forslag til tiltak» er nå ti år gammel. Den bør gjennomgås med henblikk på hva er gjort og hva er ikke gjort av anbefalte tiltak.
Dette satt inn i en oppdatert beskrivelse av fisk, fiske og fisker – mye har endret seg fra 2013 til 2023 – kan danne en plattform for en næringspolitikk som er tilpasset virkeligheten for fiskerinæringen i sør.
For å kunne skape en fremtid må det legges til grunn at alle vil ha fiskere i sør, fiske i sør, fisk i sør.
Kom i gang. Det haster.
