Det er ingen tvil om at Norge skal drive med hvalfangst. Norsk hvalpolitikk har ligget fast siden Gro Harlem Brundtland sin tid. I år har jeg økt kvoten til tusen dyr, fordi norsk hvalfangst er bærekraftig.
Samtidig må vi forholde oss til verden rundt oss. Japan er det eneste reelle eksportmarkedet for norsk hval.
Den internasjonale konvensjonen om handel med truede arter (CITES) har hatt hval på listen siden 1983. Det betyr i praksis at det er et importforbud i hele verden, inkludert EU, Storbritannia og USA. Norske myndigheter er sterkt uenige i at hval står på CITES-listen, men en endring må godtas av to tredjedeler av de 184 CITES-landene. Det er i dag ikke mulig.
Konfliktnivået rundt norsk hvalfangst er lavere enn på lenge, men så lenge hval er listet, er min vurdering at hval ikke bør inn i fiskeeksportloven. Da er heller ikke markedsføring aktuelt.
Uten realistiske muligheter til å fjerne importforbudet, mener jeg det er uklokt å risikere omdømmet til norsk sjømat i viktige markeder.
Det vi kan gjøre, er å jobbe for bedre markedsadgang i Japan, og det gjør vi. Norske og japanske myndigheter møtes jevnlig. Vi vil også vurdere søknader om midler til informasjonsarbeid i Norge.
Hval er et fantastisk produkt – og norsk hvalfangst er bærekraftig næringsvirksomhet, men vi kan ikke markedsføre hval til land som ikke kan importere det.
